Fra Harald Grovens wiki

[rediger] Økonomisk historie - Refleksjoner omkring fagfeltets utvikling, særpreg og metode

Essay i historisk teori og metode av Harald Groven 15. Mars 1996

"Økonomene vil søke likheten mellom forskjellige grupper til forskjellige tider. Historikerne vil derimot ofte søke ulikheten, og setter inn sine anstrengelser på å forklare nettopp denne."

Dette skrev Francis Sejersted tre år før han I 1972 ble utnevnt til landets første professor i økonomisk historie. Dermed var økonomisk historie formelt blitt en egen disiplin i Norge. Her var Norge seeent ute, ettersom disiplinen i Storbritannia og USA var utskilt fra alminnelig historie allerede på slutten av 1920-tallet.

Hvorfor tok det sÃ¥ lang til før økonomisk historie ble skilt fra alminnelig historie her til lands ?

Jeg vil forklare dette med at norske historikere tidlig anerkjente økonomiske forklaringsmodeller i historiefaget. Økonomiske og politiske forklaringsmodeller kom ikke i strid med hverandre. Det norske historikermiljøet var også så lite at faglig spesialisering innen økonomisk historie neppe kom på tale i begynnelsen av århundret. I Europa gikk utviklingen andre veier: I Frankrike forkastet tilhengerne av Annales-skolen politisk histories betydning til fordel for økonomi- og sosialhistorie. I Tyskland forble lenge "Wirtschaftsgeschichte" i skyggen av den dominerende politiske historien. I Storbritannia derimot, oppstod økonomisk historie som en egen faggren, influert av sosialøkonomi, statistikk og kvantitative empiriske studier. Men splittelsen stakk dypere: Annales-historikerne bandt årsaksforklaringer mellom økonomi og sosiale forhold. Mens tyskerne lekte seg med abstrakte begreper som "kapitalismens ånd" i god Hegel-stil. Men både for franskmennene og tyskerne ble det overordnede perspektiv for økonomisk historieforskning å systematisere hele den økonomiske utvikling.

Nå har jeg beskriver økonomisk historie som noe som plutselig oppstod en gang på 20-tallet, men hva lå til grunn for at historiefaget da kunne ta opp i seg en helt ny tilnærmingsmåte til kildene?

Skal en finne økonomisk historieforsknings opphav måtte det bli to så forskjellige tenkere som Karl Marx og Adam Smith. - Smith fordi han løsrev økonomien fra politikk og skapte en økonomisk vitenskap som kunne se på økonomiske fenomener uavhengig. Marx så konsekvent all politikk som en følge av underliggende økonomiske forhold. Dermed brakte han inn strukturhistorien, som kom til å omvelte hele historieforskningen i vårt århundre. Koblingen kan nå synes åpenbar: Fortidens økonomiske systemer kunne avdekkes med sosialøkonomisk vitenskap som redskap.

Da historieforskninsmiljøene på 1920-tallet tok fatt på denne oppgaven, begynte visse kjennetegn å vise seg innen økonomihistorikernes metode. Pioneren John Clapham stilte disse kravene: Til undersøkelsesobjektet skulle en stille spørsmålene - hvor omfattende? - Hvor lenge? - Hvor ofte? og - hvor representativt?

Det siste spørsmålet var særlig viktig. En empirisk undersøkelse kunne ta i bruk "harde" statistiske metoder og være aldri så omfattende og nøyaktig, men representativiteten kunne få det hele til å falle sammen.

Økonomisk historie befatter seg nesten alltid med strukturer, eller større grupper. Dette skiller den fra politisk historie. Enkeltaktører har relativt liten betydning. Dette har økonomisk historie til felles med sosialhistorien. Men den sosialhistoriske tradisjon fra 60-tallet skiller seg helt fra den økonomiske historien både i temavalg og forsknings-objekt. Sosialhistorien studerer mennesker samfunn og kultur. Økonomihistorien tar for seg abstrakte emner som konjunkturer, vekst og handel. Men også enkelte næringer som jordbruk, fiske, skipsfart og håndverk behandles for seg. I grenselandet mellom sosialhistorien og økonomihistorien finner vi historisk demografi. Tilnærmingsmåtene er også forskjellig. En sosialhistoriker kan f.eks. granske et fiskeri som et kulturelt fellesskap, mens en økonomihistoriker vil se det som en kilde til eksportinntekter og arbeidsplasser.

Etter dette tror jeg man kan komme fram til følgende definisjon av fagområdet: Produksjon, distribusjon og fordeling av varer og tjenester i historisk perspektiv er økonomihistorikernes forskningsfelt.

I kildebruk har økonomisk inspirert historieskrivning særtrekk. Forretningskorrespondanse, statsregnskap, budsjetter tolkes og omsettes til konklusjoner. Beretninger om produksjonsmetoder, teknologi og arbeidsforhold gir verdifull kvalitativ informasjon.

Politisk historie studerer bl.a. fremveksten av institusjoner som statsforvaltning og lokaladministrasjon, og prinsipper som f.eks likhet for loven og næringsfrihet. Økonomsk historie vil derimot betrakte alt dette som forutsetninger for vekst og kapitalistisk økonomi. Politiske beslutninger blir kun med i en framstilling i den grad de har konsekvenser på næringsliv og handel.

Forholdet til økonomisk teori spriker sterkt blant historikerne. Willhelm Keilhau var den første i Norge som brakte økonomisk teori inn i historievitenskapen. Mye av opptattheten av teori skyldes at historikere må studere samfunnet utfra tidligere epokers oppfattelse av økonomien. Mens økonomene kan gjøre alle sine analyser innenfor den rammen som den markedsliberale blandingsøkonomien vi har i dag gir, må historikere ha innsikt i merkantilistisk økonomioppfattelse. Francis Sejersted har gjort selve de økonomiske teoriene til forskningsfelt. Boktitler som "En teori om den økonomiske utviklingen i det 19. århundre" og "Demokratisk kapitalisme" taler for seg. Sejersted kan i en artikkel presentere en rekke til dels motstridende økonomiske teorier, for siden å bruke dem alle til å belyse et fenomen. Andre historikere kan forske bare utfra en overordnet teori. F.eks. Fritz Hodne som presenterte hele den økonomiske utviklingen 1815-1970 utfra modellen om at eksporten som er motoren som dro all annen vekst i gang. Andre kan som Ståle Dyrvik i Norsk økonomisk historie 1500-1850 anvende økonomisk teori som erstatninger for vanlige myter. En av disse er at landbruket før hamskiftet kun var et rent selvbergingshushold. Malthusianske forenklinger blir også bekjempet.

Skal en trekke fram et tema som økonomihistorikerne tydeligvis elsker, måtte det økonomisk vekst. Hvorfor konjunkturkurvene av og til går ned selv om de "in the long run" alltid går opp, har nærmest en hypnotiserende effekt på økonomihistorikernes forestillingsevne. Da oljen fosset inn i statsbudsjettet fra og med 70-tallet, satte forskerne Bergh, Hanisch, Lange og Pharo seg ned og skrev "Norge fra U-land til I-land". Den føyer seg inn i en rekke med norske og internasjonale undersøkelser med temaet "hvorfor alt nu går så meget bedre". For å forklare veksten hentes det inn forklaringsmodeller fra en lang rekke fagfelt. Noen ser teknologien som viktigste drivkraft (Kristine Bruland) Noen legger vekt på de premissene som politikerne la når det gjaldt infrastruktur og utdanning. Schumpeter-inspirerte historikere vil gjerne se på den driftige entreprenøren som initiativtaker til vekst.

Penge- og valutahistorie synes Ã¥ være like interessant for økonomene sÃ¥ vel som historikerne. Kunne den voldsomme ekspansjonen i norsk økonomi etter 1840 tilskrives et stabilt penge- og kredittvesen ? Den første som forsket pÃ¥ dette feltet var Norges banks mektige direktør, statistikeren Nikolai Rygg i 1918. Ved Ã¥ vise til hvor viktig en stabil valuta og statlig sparepolitikk hadde vært for Ã¥ fÃ¥ Norge ut av krisa etter Napoleonskrigene, kunne han legitimere at en tilsvarende politikk skulle føres da Norge stod overfor tilsvarende problemer pÃ¥ 1920-tallet. Denne politikken - basert pÃ¥ lærdom fra historien - førte landet ut i den velkjente parikrisa. Rygg, som ville lære av historien ble selv et forskningsobjekt da Francis Sejersted ville rehabilitere han (Ideal og virkelighet...1973).

Avsløring av anakronismer og feiloppfatninger av fortida er også et evighetsarbeid for økonomiske historikere. En av de vanligste er oppfattelsen av at en moderne markedsøkonomi er den naturlige og av de eldste måter å organisere handel på. John Hicks fikk i 1972 nobelprisen i økonomi for sin forskning på tributtøkonomi og bytteøkonomi. Hicks mente at markedsøkonomien var et historisk spesialtilfelle. I Norge var det Kåre Lunden som var av de første til å dreie økonomihistorien i retning av sosialantropologisk forståelse av handel. Lunden tok sin doktorgrad innen eldre økonomisk historie. Han påviste at Hansa-handelen i sum hadde hatt positiv innflytelse på velferden i kystnorge. Dette gjorde han ved å ta i bruk metoder fra fagfelt som ernæringsfysiologi og antropologi. Hans syn på fiskeeksporten ble dermed det stikk motsatte av det den eldre generasjonen historikere hadde kommet fram til, nemlig at det var et tap for Norge at utlendinger profitterte på norsk fisk. Eldre historikere som Schreiner hadde brukt markedsøkonomiske metoder og sett nasjonaløkonomisk på handelen og funnet ut at norsk fisk var underpriset, slik at handelen mest gavnet tyskerne. En slik debatt illustrerer at selv med de mest skråsikre kvantitative metoder, lånt fra en matematisk vitenskap som sosialøkonomien, kan resultatet helt og holdent være avhengig av metodebruk eller tilnærmingsmåte til kildene.

Et slikt eksempel viser den tilknytningen mellom sosialhistorie og økonomihistorie som har oppstått siden det sosialhistoriske gjennombrudd på 60-tallet. Dette skyldes nok delvis påvirkning fra Fransk historieskrivning. Karakteristisk er også at sosialøkonomien som nøt stor prestige i tiden etter den Keynesianske revolusjon fra 70-tallet fikk svekket tillit. Samtidig ble sosialøkonomien utfordret som kilde til forståelse av fortidens produksjonsforhold. Kåre Lunden representerte som tidligere nevnt en slik trend ved at han som en av mange vendte seg mot sosialantropologien. Pussig nok var det på 70-tallet at økonomisk historie konsoliderte seg som en helt egen disiplin. Dette skyldtes nok i høy grad en voldsomme ekspansjon som universitetene hadde nettopp på denne tiden. Økonomisk historie får stor plass i allmenhistoriske framstillinger. Egne forskningsinstitusjoner som Senter for teknologi og menneskelige verdier, Bedriftshistorisk institutt og Senter for teknologi og samfunn (i Trondheim) leverer solide forskningsresultater. BI og NHH har egne vitenskapelige stillinger som videreutvikler den sosialøkonomisk vinklete historieskrivningen.

[rediger] Kilder:

1. Bergh m.fl. Norge fra U-land til I-land
2. Dahl, Ottar Norsk historieskriving i det 19. og 20 å.hde.
3. Dyrvik, Ståle m.fl. Norsk økonomisk historie 1500-1850
4. Floto, Inga Historie (Videnskapernes hist.) Kbh.85
5. Hodne, Fritz Norges økonomiske historie 1815-1970
6. Hodne, Fritz Norsk økonomi 1900-1990
7. Hubbard, Myhre m.fl. Making of a historical culture
8. Kjeldstadli, Knut Fortida er ikke hva den engang var
9. Lunden, Kåre Økonomi og samfunn
10. Lunden, KÃ¥re Biletet av fortida
11. Sejersted, Francis Historisk introduksjon til økonomien
12. Sejersted, Francis Demokratisk kapitalisme