Histografi om unionstiden med Danmark
Fra Harald Grovens wiki
Øystein Rian
[rediger] Norway in Union with Denmark
Kapittel i Hubbard et.al Making a historical culture
Disse notatene er Copyleft Harald Groven 1996
- --))
kan dåkke skriva litt mar om næringsveiene ? :O)
[rediger] Ludvig Holberg (1684-1754)
Understreket Norges økonomiske betydning innen helstaten.
I tiden etter 1814 ble unionstiden uinteressant fordi det ble viktigst å vise hva som var genuint norsk. Først på 1860-tallet ble historikerne interessert i å integrere unionstiden i norgeshistorien for å spore utviklingen fra middelalderen til sin egen tid. Michael Birkeland (1830-96) og påstod at det var 16-1700-tallets personer og ikke vikingene som var deres fedre. Denne reaksjonen mot at unionstiden hadde blitt oversett delte seg i to fraksjoner:
[rediger] 1. Historikere fra embetsmannsmiljø
Disse hadde sine aner tilbake til slekter som hadde fått sin posisjon under dansketiden. Dansketiden ble vurdert positivt og det sittende regimet ble støttet. Historikerne konsentrerte seg for det meste om spesialstudier.
- T.H.Aschehoug 1822-1909
- Ludvig Daae 1834-1910
- Yngvar Nielsen 1843-1916
Disse forskerne fokuserte på de økonomiske og demografiske årsakene til at Norge endte opp som et dansk lydrike:
- Befolkningen var for liten
- Aristokratiet var sprett og svakt
- Kongemaktas inntekter var så små at selvstendighet ikke kunne opprettholdes.
De konservative historikerne var ikke særlig interessert i å skille mellom dansk og norsk. De forsket på de hovedsaklig innflyttede gruppenes historie. Adelen, embetsstanden og borgerskapet.
De la vekt på:
- Utenrikshandelens betydning
- Utviklingen av et moderne statsapparat
- Kulturhistorie, folklore, etnologi og museer
[rediger] 2. Evolusjonistene
Det økte engasjementet for politikk etter 1870 delte historikermiljøet i to. Da Venstre kom til makten i 1884 ble et nasjonaldemokratisk syn på historie og samfunn i større grad gjeldende. Johan Ernst Sars (1835-1917) introduserte et nasjonalt, evolusjonistisk syn på historien.
- Unionen skyldtes utenlandsk påvirkning, ikke indre årsaker.
- Borgerne og embetsmennene som innvandret på 15-1600-tallet var representanter for en utenlandsk kultur. Norsk kultur ble holdt oppe av bondestanden, som bevarte norsk nasjonalånd gjennom unionstiden. Da overklassen hadde slått rot i landet ble de inspirert av frihets og likhetsidealer til å frigjøre den norske bonden. Embetsstanden gjorde storverket i 1814 og bondestanden videreførte arven ved å demokratisere samfunnet ytterligere.
Mens Sars gav embetsmennene en positiv rolle i nasjonsbyggingen, gav ikke hans etterfølger som nasjonal-historiker, Halvdan Koht (1873-1965), det. I Kohts tolkning av dansketiden kjempet bøndene innbitt mot sentralmakta, og ble utbyttet av den.
[rediger] 3. Pragmatikerne
På tross av ideologisk splittelse var det materialistiske historikere, mange tilknyttet arbeiderbevegelsen som kom til å videreføre den nasjonal-demokratiske tradisjonen. Denne ble oppblandet med konservativt inspirert økonomisk historieforskning. Dette snevret inn avstanden mellom konservative og radikale historikere i langt større grad enn politisk syn skulle tilsi. Oscar Albert Johnsen (1876-1954) og Edvard Bull d.e. skrev gode detaljstudier innen lokalhistorie og (bonde-)økonomi. Den som kom til å betrakte samfunnet helhetlig var framfor alt Sverre Steen (1898-1983). Steen forklarte endringer og lange linjer gjennom kollektive forandringer, ikke utafra plutselige hendelser eller enkeltaktørers handlinger.
Steens hovedsynspunkter:
- Unionen med Danmark skyldtes at ressursene ikke var tilstrekkelige til å finansiere en stat.
- Overgang til selveie og vekst innen handel var de vesentligste endringer 1500-1800.
- En innvandret samfunnsklasse etablerte seg innen næringsliv og bidro til stadig vekst i handelen. Denne klassen ble både bærere og bidragsytere til en sterkere statsmakt som intervenerte i stadig nye felt i samfunnet. Dermed oppstod det konflikter mellom en kapitalistisk bykultur og det tradisjonelle bondesamfunnet.
Mikro-analyser av bondeøkonomi dominerte forskermiljøet fra mellomkrigstiden og i generasjonen etter 1945. Viktigste navn var Andreas Holmsen, Asgaut Steinnes, Halvard Bjørkvik og Jørn Sandnes. For å finne løsningen på hvorfor Norge opphørte som stat i senmiddelalderen studerte de bosetning og folketall, og kunne konstatere en klar nedgang etter Svartedauden, og en tilsvarende oppgang fra midten av 1500-tallet og i de påfølgende århundrer.
[rediger] 4. Uvikling i etterkrigstiden
Siden slutten av 60-tallet har forskning på demografi og sosialhistorie vært sentralt. Hovedtemaer har vært levestandard, demografiske kriser, familiehistorie og migrasjon. Empiri, mikrostudier og naturvitenskapelig tilnærmingsmåte har vært dominerende, men i det siste har også kvalitative metoder blitt viktigere.
Inntil 70-tallet ble nasjonalitet og politikk sterkt nedtonet i historiefremstillingene. København ble regnet som en rent dansk by, statsstellet likeså. Samvirket mellom statsmakten og forskjellige interessegrupper i Norge ble nærmest oversett.
Dette kom til å endre seg da Rolf Fladby og Lars Hamre påviste at danske embetsmenn var langt mer integrert i det norske samfunn enn tidligere trodd. Knut Mykland viste at flere grupper av nordmenn hadde langt større påvirkningsevne enn tilsvarande grupper i Danmark. Ståle Dyrvik og Knut Mykland regner hele den tidlige nytida som en positiv periode for Norge.
[rediger] 5. Skatt og styresett
Styresettet nordmenn levde under har vært omdiskutert i to århundrer. Skattebyrden har vært sentral, gjerne fordi anslag av produksjonen har vært basert på sparsomt skatteinkrevnings-materiale.
I generasjonen etter 1814 hersket det enighet om at Norge hadde vært økonomisk utbyttet, noe de konservative historiekerne ikke gav sin tilslutning til. Sars inntok en moderat mellom-posisjon. Koht var mer negativ.
Mykland, Dyrvik og Tveite kom fram til at skattenivået i dansketiden hadde vært lavt. Kåre Lunden gikk mot dette og mente at økonomisk vekst i denne perioden ikke kunne tilskrives unionen, men etterspørsel etter norske varer på det europeiske markedet. Veksten ble derimot dempet av en stadig økende ivrighet etter å kreve inn skatter. At over halvparten av disse skattene ble konsumert i Købemhavn gjorde det hele verre. Debatten dreide utover 80-tallet mot å dele dansketiden inn i perioder siden skattene hadde variert sterkt, både geografisk, tidsmessig og mellom forskjellige samfunnsgrupper. I dag hersker det en viss engihet om at skattenivået var høyt i perioden 1620 til 1720. Ifølge nyere undersøkelser var skattenivået lavere enn antatt fordi bare en del av produksjonen ble skattelagt. Dette skyldtes delvis at tolltjenestemennene selv tok del i næringslivet og ikke så seg tjent med at produksjonestallene ble riktig rapportert.
I diskusjonen om skattebyrden er et kontrafaktisk spørsmål implisitt: Hadde skattebyrden vært større om Norge hadde forblitt en selvstendig stat ? Hovedtrenden har vært å vise at unionen egentlig var uungåelig. At hovedstaden forble København har blitt tolket derhen at monarkiet i sin helhet var dansk og tappet norske ressurer. De som har lagt mest vekt på dette har ofte hatt en tendens til å framstille Norge som en dansk koloni.
[rediger] 6. Christian IIIs håndfestning
Opphørte Norge som et rike i 1536 / 37 ? Det har stått strid om intensjonen i "Norgesparagrafen". Det er enighet om at hovedhensikten var å skape en felles stat som sikret Norge for aristokrati og kongemakt. Derimot er det strid om hvorvidt paragrafen ble anvedt. Den ble aldri gjentatt eller kunngjort for nordmenn eller andre stater. Historikergenerasjonen etter 1814 hevet at den ble satt ut i livet i og med at en forening under dansk dominans ble innført. Både konservative og nasjonaldemokratiske historikere var enig i at Norge fortsatte som en separat stat, men Koht la stor vekt på at Norges-paragrafen kom i stand som en følge av dansk adels ønske om norske len.
På 30-tallet ble det lagt mer vekt på kongemaktens motiver: Christian II hadde støtte hos sin slektning keiser Karl V. Gustav Vasa i Sverige ønsket også å utvide sitt rike vestover.
[rediger] 7. Debatten om kongemaktens stilling
Hvordan var maktbalansen mellom kongen og det danske riksrådet ? Det har vært tatt for gitt at kongen var administrasjonens overhode og at han ble valgt av riksrådet. Helge Kongsrud har derimot vist at den gamle norske tronfølgerloven ble fulgt og at Norge således var et valgkongedømme i motsetning til Danmark. Dermed ville ikke kongens interesser lenger være identiske med hva vi kan kalle rent danske interesser. Etter at det norske aristokrati døde ut eller mistet makta hadde kongen en spesielt sterk interesse her. Dette var utslagsgivende for at Fredrik III under fredsforhandlingene i årene 1657-60 avsto adelsdominerte Øst-Danmark til Sverige istedenfor provinser i Norge.
Historikerne har blitt påvirket av at det som hadde vært Danmark-Norge etter 1814 utviklet seg til to demokratisk styrte nasjonalstater. Den danske stat ble oppfattet som videreføringen av helstaten fra før 1814.
Knut Mykland har påpekt at fyrtestyrt konglomerat stat, at samme type som den som av Habsburgerne ble styrt fra Wien og Madrid. Den multinasjonale stat var regelen snarere enn unntaket. For herskeen var undersåttenes najsonalitet underordnet. Oldenburgerne regjerte ikke bare over dansker men over tyskere, dansker og nordmenn.
[rediger] 7. Folkets rolle
Både konservative og nasjonaldemokratiske historikere har vært enig i at kongen ble oppfattet "den gode far i København" som straffet grådige embetsmenn. Men nasjonaldemokrater har hatt et heller pessimistisk syn på kongens mulighet til å gripe inn mot maktmisbruk i provinsen. Samtidens kritikk av overklassen som altfor dansk må ha betydd at folk oppfattet kongen som det mest norske element i regimet.
I det nasjonaldemokratiske historiesynet er det et paradoks at mens folket ble tillagt en viktig rolle i samfunnslivet, ble de tilsidesatt fra deltagelse i styret. Bøndenes ukuelige oppsosisjon sørget for at skatteflåere ikke slapp unna uten krøll. Hvordan kunne en så utbyttet almue forbli så sta og ubøyelig gjennom generasjon etter generasjon, er et uløst problem, spesielt for Koht. Sars forklarte dette misforholdet ved at sentralmyndighetene gang på gang grap inne etter klager for bøndene for å utjevne ulikheter landsdelene imellom. Lunden legger sterkere vekt på undertrykklesen og utbyttingen av bøndene enn på bøndenes forsøk på å begrense den.
De konserative historikerne har hatt lettere å forklare. Bøndenes sterke engasjement har vært et bevis for deres fordelaktige posisjon. I følge deres tolkning tok myndighetene bøndenes klager til følge i langt større grad enn i Sars fremstilling. Mykland og Steinar Supphellan har forsket på suplikkenes funksjon og kommet til at bøndene kunne ta del i styret i gjennom dem i samme grad som svenske bønder kom til å øve innflytelse gjennom Riksdagen.
Tradisjonelt har det blitt hevdet at de sosiale omveltningene ledsaget av reformasjonen førte til oppløsning av normer og en økning av voldskriminaliteten. Jørn Sandnes har kommet fram til at kriminaliteten falt sterkt på begynnelsen av 1600-tallet. Dette kan tyde på at de brutale straffene som ble innført av myndighetene la en demper på volden. Dette gav folk et tryggere forhold til personer de ikke hadde et personlige relasjoner til, slik at regimet senere kunne innføre mer human rettspraksis.
Gudmund Sandvik ser Christian 5.s lov som et tiltak for å gjøre lovteksten forståelig. Det er enighet om at rettsstellet ble forbedret på slutten av dansketiden. Høyere lønner og bedre utdanning for dommere. Høyere rettsinstanser standariserte rettspraksisen. I motsetning til moderne diktaturer gikk rettsaker for seg åpent og med jury.
[rediger] 8.Synet på 1814 har vært avhengig av ens vurdering av dansketiden
Sverre Steen og Jens Arup Seip: Ytre faktorer førte til 1814.
Sars og Mykland: Den selvstendige norske stat kunne ikke oppstått uten det materielle og kulturelle grunnlag som var lagt i dansketiden.Sars: På 1760-70-tallet oppstod det patriotiske stemninger som utartet seg i krav om egen bank, eget universitet og slutt på favorisering av dansk elite. De konservtive 1800-tallshistorikerne overså ikke disse, men de tolket dem ikke som allmen folkelig misnøye med regimet. Steen og Mykland har langt på vei vært enig med dem. De har lagt vekt på at perioder med høykonjunktur og (skattelettende) inflasjon har dempet misnøyen med den dansk-kulturelle eliten.
Derimot er det enighet om at den ødeleggende krigen i 1807 skøv den norske patriotismen i retning av separatisme.
[rediger] 9. Økonomiske og sosiale forhold
Politisk dansketidshistorie har tradisjonelt hørt til innenfor "vekst - forfall"-sjangeren. Denne stilen smittet også over på ikke-politisk historie. Derfor har demografi og levekårshistorie i den senere tid blitt trukket frem for å avsanne "vekst og fall-syntesen". Demografi har vært spesielt viktig fordi en ved hjelp av den kan tallfeste forhold som har blitt sett på som fundamentale for samfunnets tilstand. Men politisk utvikling og levekårsutvikling er ikke sammenfallende: Senmiddelalderen har blitt tolket som en nedgangstid ettersom staten gikk i oppløsning. Den sosiale utvikling er derimot motsatt, ettersom folk flest måtte betale mindre landskyld og hadde det mer romslig med jord.
Men hvordan skal en forklare bosetningsøkningen som tok til på 1500-tallet ? Den har blitt forklart gjennom økning av befolkningen. Dette skyldtes i sin tur
- Pest og andre sykdommer har ikke har vært så utbredte som i senmiddelalderen.
- "Nye næringer" og handel har gitt flere et levebrød.
I vanlig norsk historisk tradisjon har det vært vanlig å dele opp folket i 4-5 ensartede sosiale lag. I de historiske franstillingene har en fulgt disse gruppene fram til egen tid. Dette bildet er nå i ferd med å brytes ned. Nyere lokal- og sosialhistorie har vist at det var store forskjeller i levestandard og levevei innen gruppene. Kombinasjon av flere næringsveier har vært regelen snarere enn unntaket. Synet på overklassen har også blitt mer nyansert. Tidligere skilte en borgerskap, adel og embetstand fra hverandre. Nyere byhistoriske framstillinger har vist at storparten av de som gjorde karriere innen eksportnæringer kombinerte denne virksomheten med et embete. Den norske adelen har også blitt mer fremhevet. Denne gruppen har vist seg å være større enn tidligere antatt. De har også vært mer aktive innen næringslivet.
Hovedspørsmålet innen økonomisk historie har vært hvor avhengig bondeøkonomien har vært av markedet. Var det tradisjonelle samunn basert på markedet eller selvfosyning ? Holmsen og elevene hans har hevdet at bøndene først og fremst har produsert for eget forbruk, handel har vært et middel til å skaffe penger til å betale skatter med. Overgangen til handelsrettet produksjon kom i følge denne skolen på midten av 1800-tallet. Stein Tveite har hevdet det motsatte syn, nemlig at bøndene produserte "det som svarte seg best" og i høy grad var avhengig av handel og binæringer.
Nedtoningen av handel, binæringenes betydning og salgsprodusjon skyldes i følge Rian to forhold:
- Forskningstradisjonen på dette feltet har vært antikapitalistisk. De har generelt sett på handel som et utbyttingsforhold som gikk på bekostning av bonden.
- Forrige århundredes historikere har kom fra et embetsmannsmiljø som hadde et distansert forhold til handel og handelsmenn.
Synet på kredittytelse kan sees på som en hovedindikator på historikernes standsted:
- Lån presser bøndene ( / fiskerne) inn i et underordningsforhold overfor handelsmannen. Dette forholdet brukes siden som et instrument til å tvinge bøndene til skaffe dem varer med ufordelaktig bytte.
- Lån gav bøndene (/fiskerne) den sikkerhet de trengte i tilfelle avlingene ( / fisket) slo feil. Handelsmennene utnyttet ikke gjeldsforholdet til egenrådig pris-diktat. Kreditten fungerte utjevnende årene imellom.
[rediger] 10. Utlendingenes rolle
Den nasjonal-demokratiske skole har sett den utlenlandsk-ætta overklassens makt som en negativ kulturpåvirkning. Marxistene har sett dette forholdet som et skolebokeksempel på en utenlandsk koloniherrebefolknings framferd. Konservative historikere har ikke hatt samme problem med å forklare dette....
