Fra Harald Grovens wiki

Notater fra Kåre Lunden Borgerkrigstiden er den mest kaotiske og hukommelsesuvennlige delen av Norgeshistorien. Her er en huskelapp til bastert på den utvilsomt beste boka som er skrevet om dette virrvaret av en krigstid.

[rediger] Norge under Sverreætta

copyleft Harald Groven 1996

Befolkningen i Middelalderen var 1/10 av dagens.

Middelalderens menn var mer opptatt av å sikre seg plass i det kirkelige eller kongelige hierarkiet enn av næringsvirksomhet. Rikdomen ble bestemt av posisjonen, ikke omvent.

I det såkalte ættesamfunnet var makta fordelt mellom et stort anntall sideordnede ætter, bundet sammen av (ekteskaps-)allianser. Men fremtidas hierarkiske system var i emning. Ættesamfunnet kunne ikke frambringe en Nidarrosdom eller en Håkonshall, bare billige gravhauger.

Middelalderen var bedragernes tidsalder. Den grunnleggende dokumenttypen i middelalderens kirkerett, hjemmelsdokumenter, ver det som oftest ble forfalsket. De som hadde mest makt var også de som sto bak de største bedrageriene. Geislige forfalsket mest og det er bevart brev utstedt av Djevelen, innbyggere av himmerliket og av vårherre selv! Dokumenter ble forfalsket, relikvier ble forfalsket og personers fareætt ble forfalsket. (Sverres også)

Noe av bakgrunnen for dette var at ikke noe organ ble oppfattet som rettsgivende. Å tolke Guds plan var den egentlige rettshånhvevelse, det var ikke menneskenes oppgave å endre retten, bare å tolke den. Om en motstander gjorde noe som var mot Guds plan burde du skape ny rett (forfalskning m.m.) som kunne tilbakeføre Guds plan.

Magnus Erlingson som bare var lendmannsønn hadde kommet til makta ved at Erling Skakke hadde ryddet ut den ene kongsønnene etter den andre. Dette stred da åpenbart mot Guds plan, som i dette tilfellet gikk ut på at bare kongssønner kunne overta tronen. Da var det Sverres rett å gjennomføre Guds plan.

Sverres motstandere:

1. Erling/Magnus og deres tilhengere som kontrollerte stat og kirke.
2. Deler av folket som motsatte seg hardere økonomiske byrder. Statsdannelse kostet, og den ble betalt av bøndene.
3. Bønder og byfolk hadde interesse av fred, de ville derfor støtte enhver konge som sterk nok til å slå ned rivaliserende maktgrupper. Dette gav Sverre trøbbel i starten.

Det fantes ingen anerkjennt tronfølgeordning fordi det ikke fantes noe overordnet lovgivende organ som var anerkjent av alle. Derfor kunne alle spille etter sine spilleregler.

Tronfølgerordningen av 1163s tapere og vinnere:

+ Rikskongen som juridisk fikk monopolisert makta

+ Kirka som fikk stor makt over tronfølgen og fikk mer makt av kongedømmet.

- Menn som hadde tronkrav etter den gamle ordningen.

- Stormannskretser som baserte sin makt på sistnevnte.

- Folket som måtte innfri de innfømmelser som kirka hadde fått for å godta Magnus Erlingson som konge.

= KRIG inntil det ikke lenger var tronkandidater som etter den gamle tronføgerordningen var berettiget tronen, eller til ingen hadde krefter til å forfølge tronkandidatenes sak.

Borgerkrigens to partier:

• Tilhengere av Harald Gille og hans sønn Inge Krokrygg.
• Tilhengere av Magnus Blinde, som etter hans død mÃ¥tte ta parti for Haraldsønnene Øystein og Sigurd Munn.

Utav striden mellom Gille og Magnus (Blinde) utkrysstalliserte det seg to stormannspartier, det ene i Viken/Vestlandet, mens det andre (Magnus) fikk støtte fra Trøndelag.

Ved å innsette Magnus Erlingson, kunne både tilhengerne av Inge-partiet og de som tidligere hadde ønsket Jordsalfareætlinger på tronen få en felles tronkandidat. (Magnus var Jordsalfars dattersønn, samtidig som han var sønn til den ledende skikkelse i Inge-partiet, Erling Skakke) Det er altså denne massive alliansen Sverre måtte ta kampen opp med i 1177. Den omfattet nesten hele aristokratiet.

Det var trolig aldri mer enn 15 lendmenn samtidig. Disse var styrtrike og hadde til felles:

• Politisk avhengighet til kongen
• Blodsforbindelser til hverandre
• Tilhørighet til ætta pÃ¥ hjemstedet

Forhold som likevel svekket den uhyre sterke alliansen mot Sverre:

• Sverre vant aldri fullstendeig kontroll over hele landet.
• En gruppe trøndere som hadde støttet Magnus Blinde var dødssjlalu pÃ¥ det partiet som fikk innsatt Magnus Erlingson og dermed fikk monopolisert makt.
• Det gamle ættebÃ¥ndet mellom lendmennene og bøndene hadde blitt tynnslitt. Aristokratiet kom til Ã¥ utøve makt pÃ¥ vegne av konge- og kirkemakta, ikke lokalsamfunnet som tidligere.

I løpet av Sverres 25-Ã¥rige rolle i norsk historie var det bare 1193 og 1195 av Sverre ikke var i krig !

Ved å kalle seg sønn av Sigurd Munn signaliserte Sverrre at han ville søke støtte i de gruppene som hadde støttet Sigurd, Håkon Herdebrei, og Sigurd Markusfostre. I det hele tatt fungerte tronpretendentnes "valg" av far som en politikers valg av partifarge i moderne tid.

Magnus Erlingson hadde støtte i Danmark og Sverre hadde støtte i Sverige.

Sverre ledet i alt 60 slag. Han stod overfor et stort problem: Soldatene måtte belønnes og motet deres måtte holdes oppe. Bøndene og byfolkene som betalte Sverres krigføring måtte ikke gjøre opprør, og det gjorde de om det kom skatter som var utover det tilvandte. Realpolitikeren Sverre måtte derfor finne det riktige balanspunkt. Sverre var en betydelig krigs-entreprenør. I startfasen av hans felttog kunne han med en liten styrke stikke av og dukke opp når han ville. Bøndene hadde ressurser til i høyden å jage han over fjellet til neste bygd. Birkebeinerne kunne dermed leve av landet. Senere, da hans makt og hans hær var blitt større, kunne han reise rundt og ta bøter og skatter. Disse ble delt mellom soldatene etter samme prinsipper som i vikingtida.

Sverre og kirka:

Sverre hadde allerede i utgangspunktet lagt seg ut med kirka ettersom han hadde gjort seg til motkonge til, og endog drept den kongen som kirka hadde vært med på å innsette. (Magnus Erlingson)

Kongemaktas reasksjon mot libertas ecclesiae var allmeneuropeisk og Sverre var en representant for denne.

Retten til Ã¥ utnevne biskoper var et av kongemaktens sterkeste midler til Ã¥ knytte til seg folk. Sverre støttet seg pÃ¥ sedvaneretten, hellig Olavs lov, for Ã¥ bekjempe brudd pÃ¥ den. Erling Skakke kunne da ikke heve seg over Olavs lov og øke kirkas makt og inntekter pÃ¥ bekostning av bøndenes økonomi og kongemaktens suverenitet ?

På 1100- tallet var det ikke noen forskjell på politikk og krig. Politikk ble utført gjennom krig. En konges evne som politiker ble dermed et resultat av hans evner som feltherre.

Sverre revolusjonerte stridsteknikken ved:

• La vekt pÃ¥ kavaleri, bÃ¥de i kamp og i transport.
• Festningsanlegg
• Utenlandske leiesoldater
• Ringbrynje til alle soldatene

Som den fødte profesjoelle politiker søkte han ikke makt for å gjennomføre politiske eller forfatningsmessige idéer. Han utstyrte seg tvert imot med de politiske idéer og rettsoppfatninger som i enhver situasjon var tjenelige i hans egen maktkamp

Lundens syn på Sverres gjerning i stats- og samfunnsutviklingen: Det var ikke som institusjonsbygger eller tenker, men som et permanent 25-årig politisk og militært sjokk, nærmest som en kvartsekeelang landsomfattende katastrofe at han gjorde sin hovedinnsats i norsk historie.

Håkon Sverreson ble tydelig en populær konge. "Håkons folkevenlige praksis ble lønnet med at bøndene gjorde som før. De gjorde sitt beste for å slå ihjel overflødige konger."

Håkon forlikte seg med kirka etter farens råd. Baglerne la dels ned våpnene, dels flyktet de til utlandet.

Men i jula 1203 ble HÃ¥kon syk (matforgiftning ???) og i 1204 døde han etter Ã¥relatning.