Fra Harald Grovens wiki

Jeg brukte 3 dager på å ta dette faget, ettersom jeg hadde hatt filosofihi-delen som privatistfag på gymnaset.

[rediger] Notater

Her er mine notater fra dengang i .doc format. Innholdet er henta fra Arne Næss, Trond Berg Eriksen m.fl.

[rediger] Platons Gorgias sammendrag

Her er Platons Gorgias i kortversjon. "hele boka" på etpar sider! (hjalp i hvert fall meg....) http://www.student.uit.no/~groven/filosofi/Gorgias.html

[rediger] FILOSOFI

Hver generasjon løser filosofiske problemer utfra egne forutsetninger. Primitive kulturer forklarer filosofiske problemer gjennom myter. Barns første forestillingskrets er mytisk. Animisme.

barn skjeldner ikke mellom tingen og dets navn, etterhvert danner en begreper som kan sammenfatte flere navn.

En kan bare tenke filosofisk om en forstår abstrakte begreper.

Mytisk tenkning er subjektiv, konkret og følelsesbetont.

Logos/Ratio = den rolig granskende fornuft.

[rediger] JONISK NATURFILOSOFI 600-550fKr

Homer/Hesiods gudeverden ble av mange oppfattat som for menneskelig. ¿Hvordan er alle ting oppstått?

Xenophanes: Gud dene skapt i menneskets bilde? Gud åpenbarer seg i alt. Alt er bare meninger!

Thales fra Milet: Vannet er urstoffet, "det værende", som går i det evige kretsløp. _ virkeligheten er mer enn vi sanser.

Sansene gir derfor bare grunnlag for meninger.

Anaximander: Urstoffet er àpeiron (det grenseløse/ubestemte)

som er udødelig og uoppstått. Naturen har aldri eksistert.

Eleatene: Alt som eksisterer er fyllt av "det værende", som er evig, uten begynnelse og slutt. Det ikke værende er ikke.

Bevegelse og forandring er en illusjon (meninger).

Parmenides: Lagde Akilles-paradokset for å vise at bevegelse var en illusjon. Om abstrakte tanker kommer til en annen slutning en praktisk erfaring, har tanken rett fordi den gjenspeiler "det værende"

Heraklit fra Efros (Fl.500fKr) Ilden er urstoffet som gjennonstrømmer verdensskjelen (logos). Verden er blitt av ild, og vil gå til grunne i den. Panta rhei. Verden er fyllt av kamp mellom motsatte krefter. Elvelignelsen, "Krig er alle tings far". _ Dynamisk filosofi. Mange begreper kjennes bare ved sin negasjon.

Empedokles fra Arigent (d.433fKr) Selv i all forandring er jord, luft, ild og vann uforanderlige.

De tiltrekkes ved "kjærlighet" og frastøtes ved "hat". Kjærligheten gir verdensaltet kuleform og harmoni, hatet bringer kaos og uorden. _ Skjelning mellom kraft og stoff.

Anaxagoras (500-428) En urtåke av "spirer" var blitt ordnet av nous (ånden, ordnende kraft) . _ Dualisme ånd/materie.

Spiritualisme _ Ånden dominerer over materien.

Demokrit fra Abdera (d.370fKr) Materialisme = det eneste som eksister er atomene og det tomme rom. _Beveging blir mulig.

[rediger] Platons Gorgias

[rediger] 1. Del. Gorgias og Sokrates

Talekunst vs. dialog

Begrepsanalyse

Viten - tro. Overbevise - overtale

Gorgias motsigelser

[rediger] 2. Del. Polos og Sokrates

Kunst - smiger

To slags makt ? makt over seg selv / makt over andre.

Hvem er lykkelig ?

Verre å gjøre urett enn å lide urett

Bedre å få sin rettmessige straff enn å unnslippe den

[rediger] 3. Del. Kallikles og Sokrates

Natur - vedtekt

De sterkes og de svakes moral

Hvem er den sterkeste

Livet til den sterkeste - størst mulig nytelse eller måtehold ?

Sokrates er for at de som har visdom bør styre.

Hva er samfunnet ?

En forening frie mennesker
En horde som må ledes og ikke kan lede seg sjøl

Krukkelignelsen

Nytelse og lidelse henger sammen
Det finnes gode og dårlige nytelser
Innsikt (i filosofi) er nødvendig for å nyte rett (=måtehold)
Filosofi og talekunst er nødvendig for å få denne innsikten
Politikk bygger på innsikt og skal tjene fellesskapet, ikke enkeltinteresser.

Med fortellingen om krukkene gir Sokrates oss en billedlig framstilling av livet til de to ulike mennesker, eller mennesketyper. Den ene personen er måteholden, og vet følgelig å begrense sine egne lyster. Lystene til den andre personen er derimot umettelige.

Ifølge Sokrates er personen med de umettelige lystene en slave under sine lyster. Bildet på denne personen er den hullete krukken. Hensikten med dette bildet er nettopp å vise hvordan en slik person aldri kan bli tilfredsstilt. Nå ligger det i sakens natur at en person som stadig vil ha mer ikke kan være fornøyd eller tilfreds med det han faktisk har. Derfor er det som om dette renner unna og blir borte for en slik person. Straks målet for hans lyster, som han syntes stort og betydningsfullt, er oppnådd, så mister det sin betydning. En slik person får aldri nok. Derfor er også livet til en slik person ifølge Sokrates å ligne med det og forsøke å fylle en krukke som er full av hull.

Den måteholden personen er begrenset i sine lyster. En slik person vil derfor også vite å sette pris på det han har oppnådd. Derfor renner heller ikke det som en slik person har oppnådd unna og blir borte. Et slikt liv er å ligne med det å fylle en krukke uten hull. Det er et verdifullt og fullt liv.

Gorgias motsigelse

Talekunsten kan misbrukes
A Den som har lært talekunsten har også lært hva som er rett. (For å bevise talekunstens ære)
1. Den som vet hva som er rett handler også rett (moral)
Talekunstneren handler nødvendigvis rett
Talekunsten kan ikke misbrukes (selvmotsigelse)

Tro kan både være sann eller falsk

Viten kan bare være sann

Sofistene:

Talekunst (monolog) får folkemassen til å tro
Dette krever at folkemassen er uvitende
Tro kan være usann

Filosofene:

Samtale gjør at samtalepartene oppnår viten
Det oppnås innsikt og forståelse
Viten er sann

Sokrates avviser monolog til fordel for dialog

Den sokratiske metode:

Godtar argumenter og gir uttrykk for å ville lære
Trekker konsekvenser av motpartens synspunkter
Viser at konsekvensene er urimelige eller selvmotsigende
Samtalepartneren må moderere seg

Polos

Sokrates: Det er verre å gjøre urett enn å lide urett.

Polos: Nei, det er styggere å lide urett enn å gjøre urett.

Sokrates: Men stygt og vondt er ikke det samme ?

Polos: Nei

Sokrates: Det styggeste er stygt i kraft av

Det vonde det fører til
Den lidelse det vekker
Kombinasjonen av de to

Hvis det er styggere å gjøre urett enn å lide urett, må det å gjøre urett overgå det å lide urett i pkt.1,2 og 3.

Polos: Enig

Sokrates: Å gjøre urett overgår ikke å lide urett i lidelse. Dermed er pkt. 2 og 3 eliminert.

Pkt.1 gjenstår: Hvis det å gjøre urett er styggere enn å lide urett, må det første overgå det andre i vonde konsekvenser (pkt 1). Det gjør det. Dermed er det verre.

Dermed er Polos´ synspunkter tilbakeviste.

Sokrates mener at ikke å få sin straff er det verste av alt vondt. Han får Polos med på at straffen renser sjelen, og at den dermed er et gode. Hvis man unngår straffen, går man glipp av et gode.

Konklusjon: Det er bedre å få sin straff enn ikke å få den.

Sokrates mener at talekunst er erfaring

Polos: Arkelaos er et eksempel på at man kan bli lykkelig fordi han kunne gjøre hva han ville.

Sokrates hevdet at dette ikke var noe gyldig bevis.

Polos: Det er verre å lide urett enn å gjøre urett.

Sokrates: Man får disharmoni i sjele dersom man gjør urett mot andre.

Det som feller Polos er en definisjon mellom hva som er det styggeste og hva som er det verste å gjøre. Det styggeste er stygt i kraft av de vonde konsekvensene det fører til.

Det å gjøre urett skader sjelen. Det er farligere å skade sjelen enn å skade legemet fordi legeme blir satt høyere.

Sokrates kritiserer Polos:

Talekunst hører inn under "smiger", og er egentlig slettes ingen kunst.

Smiger: etterligner kunst

Erfaring / øvelse: gir seg ut for å være viten

Sokrates settes "smiger" opp mot "kunst"

"Smiger" Har nytelse og velbehag som mål

Sofistikk
Pyntekunst
Kokekunst
Talekunst

"Kunst" Har Det gode som mål

Lovgivning
Rettsstell
Kroppsøving
Legekunst

Talekunstnere har ingen makt fordi det mangler moralsk innsikt. De gjør det de umiddelbart tror er det beste. De gjør det de tror er det beste (/riktige). Men egentlig kan dette ikke være det rette. For å gjøre det rette krever innsikt i det rette og gode, noe Polos har avvist at taleren trenger.

Kallikles

Politiker og taler, men ikke sofist
Er en "machiavellisk" makt-dyrker, men ærlig og likefrem.

Natur:

Det naturlige, evige og uforanderlige legitimerer at noen skal sitte med makten og styre over resten.

Vedtekt:

Det relative og foranderlige menneskeskapte kultur. Lover, regler og lignende er et resultat av en samfunnskontrakt der de svakeste ( = flertallet) har laget lover og vedtekter for å hindre at de som fra naturen er sterke, skal få utøvd sin styrke. -> Den egentlige herren gjøres til trell.

Hvem er den sterkeste ?

Kallikles: Den fysisk sterkeste

Sokrates: Flertallet er fysisk sterkere enn en leder,

dermed er loven laget av den sterkeste ( = flertallet)

Kallikles innrømmelse: Den sterkeste er den klokeste, mandigste og mest viljesterke.

Dermed har Kallikles gjort seg til talsmann for stort sett de samme meninger som Sokrates står for: De med best politisk innsikt skal styre. Kallikles ender opp med Sokrates eget syn på dette og det er dermed blitt vist at det er liten forskjell på Natur og Vedtekt. Dette feller Kallikles.

Kalliklas syn på lykke: Å uhemmet å maksimere og kultivere sine lyster og drifter, for så å realisere dem like uhemmet.

Måtehold og rettferdighet er de svakes påfunn.

Lykke er for:

Sokrates: Balanse, ro, harmoni og måtehold
Kallikles: Bevegelse og streben.

Det finnes gode og onde nytelser

Det finnes gode og onde lidelser

Gode nytelser/lidelser fører til noe godt for menneskene.

Onde nytelser/lidelser fører til noe vondt for menneskene.

Nytelse er for Sokrates ikke noe mål, bare ett middel.

Derfor skal man etterstrebe de nytelser og lidelser som fører til noe godt og avstå fra nytelser som medfører noe vondt. Å skille disse er forutsetningen for å kunne leve lykkelig.

Å tekkes folkets labile og uberegnelige vilje er ikke det samme som å tekkes fellesskapets beste som jo er stabil og uforanderlig.

[rediger] THOMAS AQUINAS 1224-1275 helgen i 1323

1210 biskopen av Paris forbød all undervisning i Aristoteles. Så sent som to år etter TAs død, ble TAs idéer fordømt. Men en generasjon etter ble TA helgen, og hans lære mønstergyldig.

TA var den første som ble helgen pga sin virksomhet som lærer og teolog.

TA begynte å studere i Napoli i 1239 på en 'byråkratskole'.

TA sluttet seg til dominikanerne som var en nyoppstått tiggerorden som ville bekjempe kjetteri ogforkynne den rette lære. Som dominikaner ble TA sendt til Roma og siden til Paris. Familien hans ville ikke hatt noe imot om han ble benediktinermunk, som jo var føydalherrer, men de tålte ikke at han ble en eiendomsløs og asketisk dominikaner. 1256 var TA ferdigutdannet teologilærer.

TA skrev filosofiske kommentarverker til Arisoteles Fysikken, Metafysykken, Om sjelen, Politikken, Etikken.

1258 Summa contra gentiles: Encyklopedisk lærebok om misjon blandt muslimer, jøder og kjettere.

1265 Summa theologiae: TAs filosofiske hovedverk. En lære om gud, fornuftens vei til gud og Kristi forsoningsverk.

TAs oppgave var ikke å finne nye sannheter, men å formulere gamle på en ny måte.

Fra sin fyrstelige avstmning hadde TA en forkjærlighet for å se alle fenomener ovenfra, fra skaperens synsvinkel. Alle konflikter skulle forsones. TA delte Aristoteles forakt for ekstreme løsninger.

Inkarnasjonsdogmet og dogmet om kjødets oppstandelse viste at kirken på tross av Platon tok det stofflige alvorlig. Materialismen er mer kristelig enn spiritualismen.

TAs metode:

1:Leseren presenteres for påstander/teser.

2:Det formuleres innvendinger mot dem.

3:Tesene presiseres.

4:Innvendingene tilbakevises.

TAs lære var BÅDE teologi og filosofi. TA underviste i universitetets første tidsalder, da kunnskapsområdene ble sett på som nært beslektet. Uansett hva man studerte var det Gud alt dreide seg om.

På TAs tid var Petrus Lombardus` "Senteniae" det offisielle læreverk i teologi.

Hos Lombardus var kirkelæren 'Sacra doctrina' og det skulle ikke settes innvendinger mot den.

Skolastikken brakte i jussens argumentative oppgjør.

Kristendommen får ikke noen endelig støtte i filosofien.

Man ender bare opp med innsikt i fornuftens hjelpeløshet.

Viten er tillit til intellektet som hviler på argumenter.

Enkelte sannheter kan bare avgjøres ved henvisning til autoriteter, andre kan bare forklares med argumenter. Noen sannheter kan bevises ved argumentasjon, andre med henvisning til autoriteter.

Det man tror trenger en ikke å bevise, det man kan bevise trenger man ikke tro.

Fornuftige argumenter kan tjene som forberedelse til tro. (praeambula fidei)

Teologien behandler den del av troen som den naturlige fornuft kan belyse.

TA var mer opptatt av de emnene han tok opp en av sin metode. Etter Descartes ble metoden det viktigste.

TA benektet det ontologiske gudsbevis. Man kan ikke trekke en slutning mellom nødvendig idé og nødvendig eksistens. TA skiller sterkt mellom vesen (essentia) og eksistens (existensia).

TA tror ikke idéen er den eneste virkelighet. Essentia er en nødvendig betingelse for existenstia.

Men essentia er ikke tilstrekkelig betingelse for existentia. Først med existentia blir essentia realisert.

Derfor er existentia den primære virkelighet.

side 230

[rediger] FRANCIS BACON 1561-1626

Kjent for sin induksjonslære og programmskrifter om vitenskapens sosiale/kulturelle rolle.

Den nye vitenskaap måtte lære å observere naturen nøyaktig for å kunne kontrollere og utnytte dets krefter.

B's PROGRAMM:

1. En fullstendig inventarfortegnele over all menneskelig viten.

B klassifiserte eksisterende og ønskede vitenskaper.

2. Redgjøre for ny metode for å sikre sann erkjennelse. _ Øke menneskets makt.

3. Stor samling av empiriske data etter mønster av Plinius 'Historia naturalis'

4. Eksempler på nye forskningesfelter for den nye metoden.

5. Forberedende skisser av den nye filosofien.

6. Den nye filosofien i seg selv.

Vitenskapen ville forskyve maktforholdet mellom natur og mennesket til menneskets fordel.

I framtiden vil vitenskapen bli det bærende element. Religionen vil reduseres til en nyttefunkslon.

Sannheten vokser fram med tidens løp. Den er ikke gitt, for senere å gjenoppdages.

Oppvurdering av induksjon og empiri på bekostning av deduksjon.

Induksjonen må systematiseres for å formidle noen sannhet om verden.

Vitenskapen var i seg selv induksjon. Fra det enkle til det allmene. Fra det individuelle til det allmene.

Filosofiske disipliner: Naturlig teologi, fysikk, medisin, philosophia activa.

Det sanne var nyttig, ikke omvendt. Illusjonene må fjernes for å få fram sannheten.

1. Idola tribus (stammens -)

Tankefeil felles for alle menneske, fordi mennesket har visse begrensinger.

Tanken kan kreve for stor orden, sansene kan bedra. Antropomorfisme.

2. Idola specus (hulens - )

Feil som skyldes individets særegne karakter. Privare innfall og fordommer.

3. Idola fori (torgets -)

Tankefeil pga språkets begrensninger og gale råd. Språket kan ha navn på ting som ikke finnes o.omv.

4. Idola theatri (Scenens -)

Tankefeil som virker sanne fordi de gjentas gjennom generasjoner.

En kan ikke generalisere utifra noen få enkelttilfeller. Kunnskap erverves trinnvis etter følgende skjema:

'tabula praesentiae'= liste over sammenhenger fenomenet er observert.

'Tabula absentiae'= liste over tilfeller en hadde ventet fenomenet men ikke har funnet det.

'Tabula grauum' = liste over tilfeller der fenomenet viser seg i større eller mindre grad.

B skiller mellom foreløpige og endelige hypoteser.

B var tilhenger av sterkt opplyst enevelde.

[rediger] RENÉ DESCARTS 1596-1650

Sky og innadvendt, overtroisk katolikk. Bekrefter stadig sin ydmykhet under kirkens autoritet.

De evige sannheter er gyldige fordi Gud anerkjenner dem. (Augustin)

1619 D blir klar over at selvbevisstheten er det eneste sikre.

1637 Discours de la mètode. Intelektuell selvbiografi og vitenskapelig metodelære.

All vitenskap måtte avledes fra et punkt

D var rasjonalist. All kunnskap var av samme slag.

Ds metode var egentllig en filosofisk versjon av Euklids geometri.

Metoden var ikke syllologisk (bevismetode), men kombinatorisk (og kan oppdage nye sannheter).

Sannheten er noe som produseres av vitenskapen på grunnlag av selvinnlysende innsikter.

Induksjon er bare sannsynlig, mens deduksjoner er nødvendige (apodiktiske).

"De omnibus dubitatum est"-Alt kan betviles. Metodisk tvil.

Ds skeptissisme, hadde som formål å fjerne alt selvbedrag.

Uansett hvor mye en tviler, kan en ikke betvile sin egen eksistens. Tvilen understreker eksistensen.

All kunnskap må være like tydelig og uavviselig som selvbevisstheten.

Cogito, ergo sum er den først ubetvilige sannhet i erkjennelsen.

Cogito er avgjørende i 'ordo cognoscendi'(erkjenneslens orden), men ubetydelig i 'ordo essendi'.

Gudserkjennelsen er avhengig av selvbevisstheten. Men Gud er ikke avhengig av jeget.

D må bevise Guds eksistens utifra selvbevisstheten alene.

Hvordan kan vi ha en idè om det fullkomene når vi selv er ufullkomne? Kun Gud kan være årsaken.

Gud er den endelige årsak til alle våre forestillinger.

Gud vil ikke bedra oss, derfor må det vi erfarer være sannt.

Bare Gud, den uendelige substans, kan være sin egen årsak.

Forestillinger er aldri usanne, men dommer vi utsier fra dem, kan være feilaktige.

Legemer var aldri uten utstrekning og sjeler var aldri uten tenkning.

Det bevisste og det utstrakte utelukker hverandre gjensidig.

Verden er som et urverk. Tiden er ikke noe annet enn en målestokk for bevegelse.

Mekanikken er den ytre verdens logikk, slik logikken er den indre verdens mekanikk.

Dyrene og menneskekroppen er bare finjusterte maskiner.

Det gode skyldes rett erkjennelse, og det onde feil erkjennelse.

[rediger] JOHN LOCKE 1632-1704

Empirisme og politisk teori.

Faren jurist med sterk tro på parlamentets makt. Streng oppdragelse, lydigheten skulle gå over i vennskap.

Studerte klassiske fag, naturvitenskap og medisin.

Studerte Descartes og Boyle som var en nyheter da. JL hadde en lord som beskytter og arbeidsgiver.

1660t arbeidet som diplomat.

1689-92 Letters on toleration

1690 An essay concerning human understanding _ Erkjennelseslære og epistemologi.

1693 Thoughts on education: Pedagogikk og religionsfilosofi

1695 Reasonablenes of Christianity: Kr.dommen ikke fornuftsstridig fordi den står OVER fornuften.

1722 Voltaire introduserer JL og I.Newton for (franskspråkelige) Europa.

Systemene til Descartes, Hobbes og Spinoza var inspirert av matematikken og naturvitenskapen.

'Systembyggerne' var derfor skråsikre i troen på hva som kunne sies med sikkerhet.

Med Én generasjons arbeid, kunne tilværelsens innerste natur avsløres. Detaljene kunne en ta seg av senere.

Systembyggerne tok det for en selvfølge at det ikke var motsigelser i filosofien deres.

Spinoza:"Sannhet er kriteriet for seg selv, og for falskhet".

JL avskydde falsk dypsindighet og parsdoksale eller ytterliggående påstander.

Vitenskapens høytravende språk hindrer kunnskap i å nå ut.

JLs misjon var å drive opprydningsarbeid etter enkeltvitenskapene.

Kjærlighet til sannhet skal være nøye knyttet til selvkritikk og vurdering av bevismateriale.

Kjernen i JL's filosofi:

Den menneskelige tanke makter ikke å løse alle spørsmål som er blitt forsøkt løst.

Men den greier noe. Hvor går da grensene for menneskelig erkjennesle ?

Kritisk filosofi =

Angi grenser for menneskelig erkjennelse. Skille mellom overkommelige og uoverkommelige emner.

Kunnskapens utspring og grenser:

Bevisstheten er som et blankt papir.

Tankematerialet kommer fra erfaringer.

Kunnskapens kilder: Sansing og refleksjon. Alle forestillinger kommer herifra.

Forestillinger vi tror kommer fra andre kilder skyldes selvbedrag. (fx forveksling av ord og tanke)

Vi kan ha klare misforståtte forestillinger om abstrakte begreper, men refleksjon kan avsløre bedraget.

Forestillingskomplekset kan analyseres ved å plukke fra hverandre enkeltkomponenter.

Ord som ikke står for enkle forestillinger trenger analyse. (fx plikt, hykleri, drukkenskap)

JL:Mennesket har en tilbøyelighet for å ta komplekse forestillinger for gitt.

Descartes: Vi har medfødte forestillinger. JL: bevisstheten er 'tabula rasa'.

Psykologien var en grunnvitenskap for JL.

JL ønsket å lage en 'atomteori' for tenkningens psykologi.

Religioner og sekter kan ikke sortere under kategorien 'kunnskap'.

Direkte åpenbaringer berettiger full overbevisning likevel.

Det som tradisjoner har åpenbart, har usikkerhetsmoment.

Forstanden skal avveie usikkerhetsmomentet. Dermed oppstår spørsmålet om troens og kunnskapens kompetanseområde. Mangel på klarhet har bidratt til strid, og det hindrer enighet i religiøse spørsmål.

Alt som Gud har åpenbart ER sant.

"Intet som er uforenlig med fornuften, har rett til å bli påstått og bli godtatt som trosanliggender;

dem kan ikke fornuften si noe om.

POLITISK FILOSOFI:

Naturtislstanden er å leve i fred.

Men det vil alltid være noen som ønsker å krenke rettighetene. Disse kan straffes av flertallet.

Uten noen til å sikre frihet og eiendom, vil de sterkeste og mest brutale vinne overherredømme.

Flertallet ønsker derfor en statsmakt som gir lover for ALLE samfunnsmedlemmene.

Staten må ha enerett på å straffe de som overtrer flertallets bestememmelser.

Samfunnskontrakten bygger på en avtale mellom staten på den ene side og folket på den andre.

TH: samfunnskontrakten er MELLOM samfunnsborgerne.

Når mennekset ble sett på som fornuftig, var det logisk at de skulle delta i statssyret.

Kontraktens innhold:

Undersåttene har rett til liv, helse, frihet og eiendom.

Disse rettighetene er det myndighetenes plikt å sikre, og det er statens ENESTE oppgave.

Undersåttene har rett til å kaste statsledelsen dersom den bryter kontrakten.

FOLKESUVERENITETEN = Folket skal velge sine ledere, og de har rett til å fjerne dem.

For å sikre at myndighetene ikke miskbruker sin makt, var det nødvendig at staten fikk sin makt begrenset av en skriftlig konstitusjon. I en slik grunnlov skulle styringsorganenes oppgaver fastsettes, og hvilke rettigheter borgerne har. Den lovgivende forsamlingen må være folkevalgt.

[rediger] DAVID HUME 1711-76

Er blitt kallt sensualist, empirist, naturalist og skeptiker.

DH interesserte seg for erkjennelsesteori, moral, politikk, religion og historie.

DH motarbeidet særlig to påstander:

-Forklare denne verden utifra et grunnlag utenfor seg selv.

-Gjøre fundamentale forandringer av den, slik at en teoretisk skulle finne andre løsningsmåter for mennekelivet enn de som faktisk eksisterer.

1737 A Treatise of Human Nature: Skrevet i Frankrike, lite solgt og lest.

1741 Essays, Moral and Political: Mer populær enn 'Treatise'.

1748 Enquiry concerning Human Understanding: Forenkling og revisjon av 'Treatise'

1751 An Enquiry concerning the Principles of Morals: Ny versjon av tredje del av 'Treatise'.

1752 Political Discourses

1752 Ble biblotekar på det juridiske fakultet i Edinbourgh.

1752-62 Skrev Englands historie.

1763-66 Var i Frankrike. Ble kjent med Rousseau.

1777 My own Life. Hans selvbiografi, utgitt posthumt av Adam Smith.

1779 Dialogues concerning Natural Religion: Religionen påtar seg mer enn den kan stå inne for.

Erkjennelsesteori

DHs filosofi kan oppfattes som kødding med rasjonalistenes tro på "medfødte ideer".

Empirismen betrakter det enkelststående og bestemte som mer virkelig enn det allmene og generelle.

DH ønsket ikke å forandre språkvanene eller tankevanene til folk flest, han ønsker seg en vitenskap som ikke arbeider med ugyldige begreper.

RD gav filosofien en erkjennesesteoretisk vending. Menneskenaturen, ikke skaperverket ble hovedpreferansen.

Nøkkelen til alle kunnskapsområder var studier av menneskenaturen.

All kunnskap skyldtes sansenes og fornuftens evner.

DH ville undersøke menneskenaturen empirisk for å finne hva som er grunnlaget for all erfaring.

DH hadde en mistanke om at det vi oppfatter som umiddelbart gitt, er avledet kunnskap.

Summen av våre erfaringer som opptrer i eller for vår bevissthet.

Alle sanseopplevelser mot ytre verden/mot seg selv og emosjonelle opplevelser:

PERCEPTIONS (forestillinger)

To typer: IMPRESSIONS (inntrykk)

THOUGHTS & IDEAS (Tanker og forestillinger)

For rasjonalistene var ideene det primære, for empiristene var de bare avledet.

Inntrykkene er for DH ideenes byggesteiner og det som avgjør idéenes gyldighet.

Inntrykkene er umiddelbare og ufeilbarlige.

Illusjoner og misforståelser kommer først når inntrykkene forvandles og kombineres til ideer.

Forholdet mellom inntrykk og ideer avspeiler forholdet mellom sansing og tenkning.

Empiristene: Tenkningen må prøves mot sansematerialet, som er den avgjørende sannhetskilden.

DH hevder at all kunnskap stammer fra inntrykk gjennom sansene.

For å være gyldige må ideene tilsvare eller gjengi faktiske sanseinntrykk.

Ideene er alltid mindre livaktige enn de inntrykk de bygger på.

Vi har både enkle og sammensatte forestillinger.

Sammensatte ideer kan alltid analyseres i enkle ideer, som tilsvarer enkle inntrykk.

Vi kan også ha sammensatte inntrykk. Disse kan sorteres i en serie av enkle inntrykk.

Fornuften kan også avlede ideer fra andre ideer og på den måten skape nye inntrykk.

DH kaller dette "REFLEKSJONSINNTRYKK". (Til forskjell fra "sanseinntrykk")

Forestillingsevne og hukommelse kan sammarbeide for å skape refleksjonsinntrykk.

DH skiller mellom hukommelsens og forestillingsevnens ideer. Det første er mindre avbleket enn det andre.

Mens hukommelsen beholder inntrykkene i deres opprinnelige orden, kan forestillingsevnen tenke seg dem enkeltvis etter behag.

Forestillingsevnen kan i prinsippet kombinere ideene fritt.

Likevel skjer disse kombinasjonene etter bestemte regler eller assosiasjonslover.

I forestillingsverdenen sammenknyttes ideer som:

-Ligner hverandre

-Berører hverandre i tid/rom

-Oppfattes som årsaker/virkninger

Hvor stort er forestillingsevnens bidrag til oppfattelsen av omverdenen ?

Utstyrer denne evnen oss med begreper som ikke har dekning i sanseinntrykkene ?

DH mente at erkjennelse burde være like klar, nøyaktig og som sannhetene i matematikken.

DH skiller klart mellom det som IK senere kom til å kalle

1.ANALYTISKE påstander, som henter sin sannhet fra begrepenes innhold.

2.SYNTETISKE påstander som henter sin sannhet fra den ytre verden.

DH analyserer SUBSTANSBEGREPET:

Sansene forteller oss om et knippe av egenskaper, men de viser oss aldri "tingen" som vi antar at disse egenskapene stammer fra.

_ Det dreier seg ikke om et sanseinntrykk.

Kan det være et refleksjonsinntrykk ?

Nei, refleksjonsinntrykk består av lidenskaper og føleleser, noe begrepet ikke består av.

Konklusjon: "Substansen" kan oppfattes som et resultat av assosiasjonslovene alene.

DH avviser JLs matrielle substanser, GBs åndelige substanser og RDs skille mellom res extensa/res cogita

DH analyserer ÅRSAKSBEGREPET:

Kjennetegn ved årsaksforhold:

-Det må foreligge berøring i tid og rom mellom det ene og det andre.

-Årsaken må gå forut for virkningen i tid.

-Det må finnes en nødvendig forbindelse mellom det ene og det andre.

DH finner ut at årsaksbegrepet verken er et sanseinntrykk eller et refleksjonsinntrykk.

Det er et produkt av forestillinger om nærhet i tid og rom, rekkefølge og forbindelser.

Årsaksforestillingen er økonomisk sammenknytning, et resultat av assosiasjonslovene.

De syntetiske sannheter mangler den nødvendighet som karakteriserer matematikken.

Når vi leter etter nødvendige (årsaks-) forbindelser i den ytre verden, sammenblander vi forventninger fra analytiske og syntetiske dommer. Årsaksbegrepet er det eneste vi kan komme ut over det feltet som sansene og hukommelsen kan si noe om.

Årsaksrelasjoner er verken beviselig eller innlysende. Vi kan forestille oss årsaksløse gjenstander.

Forestillingen om nødvendige årsaksforhold skyldes erfaringen.

Alle de nye naturvitenskapene; astronomien, medisinen, fysikken ble bygget på årsaksloven.

Skepsis overfor årsaksloven var ødeleggende for den mekaniske verdensforklaringen.

Fornuften virker oppløsende på vår verdensoppfatning.

Vi kan ikke postulere noe om tingene som er forskjellig fra de påstandene vi kan fremme av inntrykkene.

DH går løs på forestillingen om JEGET:

Jeget er ikke et inntrykk. Jeget er en scene der en rekke inntrykk kommer inn og ut.

Jeget er verken helhetlig eller identisk med seg selv.

Hukommelsen og forestillingsevnen samarbeider om å skape illusjonen om et bestansdig jeg.

Konsekvensene av dette var at det ble vanskelig å forklare hvordan hukommelsen virker.

Moralfilosofi

DH var motstander av tenkere som skapte normativ etikk avledet av tankene.

I rasjonalistisk etikk var moralske lover sannheter som kunne bevises.

Moralske sannheter kunne da avledes av andre typer 'sannheter'.

Rasjonalistene knyttet moralske beslutninger ensidig til fornuften, følelser skapte kaos og egoisme.

DH regner etikk som "praktisk filosofi". Etikk angår oss mer umiddelbart enn f.eks logiske slutniner.

DH mener følelsene er langt mer bestemmende for vår adferd enn fornuften

Fornuften gir oss innsikt i situasjoner og kunnskap om hvilke midler vi kan bruke for å nå våre mål.

Men tanken kan ikke dirigere våre viljesbeslutninger.

Den kan ikke selv fastsette formålet med våre handlinger.

Kun følelsene og lidenskapene kan motivere oss til en handling.

Handlingers dypeste motivasjon er ønsket om å oppnå behag/tilfredstilling, eller ønsket om å unngå smerter.

Uten denne motivasjon ville verden være oss likegyldig.

Uten følelser ville selv den mest fullkomne innsikt, ikke engang kunne motivere oss til å løfte en finger.

Evnen til å føle sympati med andre og den naturlige likheten mellom mennesker oppretter et felleskap på det følelsesmessige nivået som ikke fantes på det erkjennelsesmessige.

Viljen er sterkere enn fornuften. Fornuften kan derfor ikke styre viljen.

Handlinger styres ikke av fornuftens begrunnelser.

Handlinger styres av av den sympati og motvilje som følger av (u)behagelige erfaringer.

DH gjennomfører et konsekvent skille mellom hvordan ting bør være og hvordan de faktisk er.

Fornuften undersøker hvordan tingene er, følelsene bestemmer hvordan alt burde være.

DH trodde nok på en felles moralsk sans som kunne skape enighet i moralspørsmål.

Men denne sansen er ikke noen teoretisk konsensus.

Det gode er behagelig for den enkelte og nyttig for fellesskapet.

Sympati, høflighet, vennlighet, tålmodighet osv fremmer tilfredshet.

DH forsøker ikke å innføre nye moralregler. Han bryr seg bare om hvorda folk faktisk handler.

Det samme gjelder politisk filosofi. Han forsøker å beskrive samfunnet slik som det er.

DH er konsekvensetiker.

Moral og politikk har sitt utgangspunkt i nytte. Det finnes ikke absolutte krav og påbud.

Religionsfilosofi

Verken Guds eksistens, viljens frihet eller sjelsens udødelighet ligger innenfor erkjennelsens rekkevidde.

DH fjernet all erkjennelsesverdi fra religionen.

DH avviser ethvert bevis for gudsideen. De religiøse sannheter kan bare nås ved tro.

Gudsbeviser hadde vært basert på årsaks- eller substansbegrepet. DH hadde jo oppløst disse!

Religionen kastes ut av det moderne kunnskapsunivers.

Gudsbegrepet skulle analyseres og og reduseres til sine enkelte bestandeler.

[rediger] ROUSSEAU 1712-78

Politisk filosofi

JJR kom ikke fra overklassen som Voltaire/Montesquieu, var urmakersønn.

Ulykkelig barndom. Rømte hjemmefra 16år gm. Mislyktes i det meste han foretok seg.

Han var alltid på flyttefot, trives ikke sammen med folk, sykelig mistenksom.

1750 Discours sur les sciences et les arts: Vitenskapen hadde ikke bidratt til den moralske utviklingen.

1755 Discours sur l'origine et les fondements de l'inégalité parmis les hommes: Naturtilstanden begrunnes.

1762 Du contrat social (Samfunnspakten): Sterk kollektivisme.

1762 Émile ou de l'éducation: Et forsvar av individualismen

JJRs forfatterskap handlet ofte om motsetningen mellom naturtilstanden og sivilisasjonen.

JJR mente at følelsene stod over forstanden.

Mennesket var ikke et fornuftsvesen slik opplysningsfilosofene mente det var, det var et følelsesvesen.

Han hadde lite tilovers for opplysningstidens fornuftstro.

Fornuften lærte mennesket å undertrykke følelesene, derfor var kulturen menneksefientlig.

Medlidenheten er grunnlaget for det sosiale, den knyttet sammen menneskene allerede i naturtilstanden.

Medlidenhet forhindret anarki. Mennesket er naturlig godt.

Menneskene kunne aldri bli frie så lenge det hersket sosial og økonomisk ulikhet i samfunnet.

Ulikheten var årsaken til ondene i samfunnet.

I konkuransen om godene vil de rike undertrykke de fattige. Dette fører til hat, frykt og egoisme.

Egoismen fortrenger nestekjærligheten og vi får en alles krig mot alle.

Den private eiendomsretten er skyld i all elendigheten.

Borgerkrigen var ikke til å holde ut i lengden, derfor inngikk innbyggerne "samfunnskontrakter" og valgte regjeringer. Det ble for mye strid om regjeringsmakten derfor gikk styringen i arv istedenfor.

Ulikhetene og tyranniet ble stadig verre, derfor ville folk gjøre opprør, og da var krigen igang igjen.

JJR kritiserer staten samtidig som han hevder at staten er kilden til alle verdier.

Den ideelle stat er en føderasjon av bystater, hovedfienden er den moderate bystaten.

JJR var motstander av det representative demokratiet. (som ble støttet av Locke, Montesquieu)

I likhet med Locke støttet han at mennesket har naturgitte rettigheter, bla. retten til å gjøre opprør.

Samfunnet skulle være den eneste egentlige eier av all rikdom, fordi eiendom er en sosial nødvendighet.

Staten utgjør en korporatv person.

Naturtilstanden kan ikke vedvare.

Menneskene vil ganske snart samenslutte seg under en stats styre.

Hvordan kan mennesket forbli fritt, men under en stat ?

Svar: Alle personer gir all sin makt under allmenviljens øverste ledelse.

Mennesket er pålagt hindringer i form av lover. Men en er ikke i lenker pga dem.

Når en person går inn i et samfunn gir han bort en frihet og overtar en ny.

En mister personlig frihet, og en får borgerlig frihet og eiendomsrett.

Mennesket skal tvinges til frihet ! Å underlegge seg lovene fører til frihet.

Allmenviljen går foran alle individuelle rettigheter, også eiendomsretten.

Allmenviljen er statens vilje men ikke nødvendigvis summen av enkeltpersonenes vilje.

Allmenviljen kan godt gå på tvers av den enkelte individs vilje, men alle MÅ underkaste seg flertallet.

Hadde allmenviljen vært enkeltpersonenes vilje, ville alle arbeidet for seg, og alt ville blitt et kaos.

Det konkrete uttrykket for allmenviljen er patriotismen.

Naturtilstandens frihet er å gjøre som en lyster. Denne begrenses av ens styrke og sluhet.

Borgernes frihet er å ville det en bør. Denne begrenses av allmenviljen.

[rediger] IMMANUEL KANT 1724-1804

1749 Gedanken von der wahren Schätzung der lebendigen Kräfte

1755 Om ilden, magistergradavhandling

1755 Allgemeine Naturgeschichte und Theorie des Himmels

1770 Professor i Königsberg i logikk og metafysikk

1781 Kritik der reinen Vernunft.

Vitenskapen er bare verktøy for visdommen. Filosofien gir den form og spekulerer på hensikten med den.

Uten vitenskapelige kunnskaper kan en ikke bli filosof. Filosofien svarer på de spørsmål vitenskapen ikke kan svare på.

Filosofiens spørsmål:

Hva kan jeg vite? _ Metafysikken

Hva skal jeg gjøre _ Morallæren

Hva kan jeg håpe på? _ Religionsfilosofien

Hva er mennesket? _ Antropologien

Løsningen på alle viktige spørsmål er å finne i mennesket selv.

En kan ikke bevise en påstands sannhet ved å henvise til autoriteter.

Det viktigste er ikke hvem som har sagt noe, men hva som er sagt.

IK oppfatter erkjennelse som belønning for sannferdighet, disiplin og utholdenhet.

Rasjonalistisk tradisjon der den rene tanke kunne bygge opp et gyldig bilde av verden:

Descartes, Spinoza, Hobbes, Leibniz, Christian Wolff. Matematikken vurderes høyt.

Empiristisk tradisjon; alt som finnes stammer fra sansene. Endte i Hume's blindgate, erkjennelse umulig.

Bacon, Locke, Berkley, Hume

IK ville begrense Newtons mekanikk slik at ikke lovene skulle føre til determinasjon av menneskets frihet.

De mekaniske lover gjelder for den ytre virkelighet.

grunn/følge -> momenter i logisk tankemodell. -> logisk nødvendighet som hviler på begrepsmessig identitet.

årsak/virkning _ ledd i mekanisk virkelighetsforhold.

IK skiller mellom mekanikk og logikk for å forstå tankens bidrag til forståelsen av den ytre virkelighet.

IK kallte rasjonalistene 'dogmatikerne'. Når fornuften spekulerer uten motsigelser ønsker den bare å gjøre byggverket ferdig fortest mulig. Senere undersøkelser må til for å se om grunnmuren holder.

IK kallte Humes filosofi for skeptisisme. All erkjennelse oppløses i uvisshet.

'Kritisismen' er den gyldene middelvei mellom dogmatisme og skeptisisme.

Kritisismen: Bare det som har vært igjennom grundig prinsipiell undersøkelse er sant.

Rasjonalistene utledet bare apriori påstander. Empiristene bare aposteriori påstander.

Analytiske setninger forteller om begrepenes innhold. Disse støter aldri mot erfaringen.

Syntetiske setninger: Predikatet tilføyer en egenskap ved subjektet. Språkundersøkelse er ikke nok.

Empiriske dommer er gjerne syntetiske. Syntetikse dommer kan også gjendrives av empiri.

Uten sansemateriale vil erfaringen mangle innhold, uten tenkning vil erfaringen mangle form.

Sansene kan ikke bedra oss (rasjonalistene trodde de kunne.)

Alt som skal foreligge for tanken som gjenstander, må derfor være gitt av sansene.

En kan ikke gjøre erfaringer med forstanden alene, da vil en ende med frie fantasier.

Kant tar Humes parti mot dem som tror vi er født med medfødte ideer.

Det er sansene som gir erfaringen form og innhold.

Erfaringen stammer fra DOMMER, dvs setninger eller påstander som formes etter forstandens mønstre.

Det er altså ikke den ytre virkelighet som gir erfaringen form.

Subjektet legger sine egne mønstre på erfaringsinnholdet: Tid og rom, årsak og virkning.

Tid og rom er ANSKUELSESFORMER som subjektet bruker for å konstruere orden i den ytre verden.

KATEGORIENE er de lovene forstanden følger når den ordner sanseerfaringen.

Verken anskuelsesformene eller kategoriene ligger i den ytre virkeligheten. De er redskaper for subjektet.

Om det finnes en del av sansemateriale som vi ikke kan plassere i tid/rom, kan vi aldri vite noen om det.

Kategoriene og anskuelsesformene er TRANSCENDENTALE, dvs at de setter grensene for den mulige erfaring.

Rasjonalistene hadde bare operert med a priori viten.

Empiristnene hadde bare operert med a posteriori viten.

DH hadde ment at alt vi har i erfaringen kan veltes av nye erfariner, hvordan kan vi da ha sikker viten.

IK innførte syntetiske dommer a priori. Matematikk, newtonsk fysikk, geometri hører inn her.

Disse dommene gjør rede for tidens og rommets implikasjoner.

Den ytre verden er et kaos. Alt vi kan si med nødvendighet og allmengyldighet må derfor stamme fra enten anskuelsesformene, forstandskategoriene eller fornuftsideene.

Men vi kan ikke sanse formene! De kan bare nås med filosofisk undersøkelse.

Vi kan aldri møte en ting som noe annet enn et fenomen (Erscheinung). Derfor kan vi ikke vite noe om DDAS.

Og fenomene blir alltid innordnet av formene, dvs av oss selv.

Tingenes egentlige natur kan vi egentlig ikke vite noe om.

Sannheten kan bare garanteres av en påstands forenelighet med andre påstander.

Erkjennelsen er et speilbilde av tingenes verden.

Forstanden er ikke selv kilde til naturens lover.

Erfaringen er som et byggverk som henter konstruksjonen sin fra anskuelsesforme, forstandskategoriene og fornuftsideene.

Sansene leverer mangfoldet av inntrykk. Forstanden etablerer sammenhenger i det ved å felle dommer.

IK hevder det finnes 12 FORSTANDSKATEGORIER ( = gyldig domsform)

Forstanden er vitenskapens nivå, filosofien beskjeftiger seg med neste nivå; fornuftens rike.

Tenkningen søker enda mer omfattende synteser enn de anskuelsene og forstanden kan produsere.

Når anskuelsesformene og forstandskategoriene har gjort sitt, ordner fornuften erfaringen under ideen som er de ubetingede grenser for erfaringen.

Vi vet ingenting om sjelen/Gud/verden som helhet, for ingen helhet er gitt oss som objekt for erfaringen.

[rediger] ROMANTIKKENS TYSKE IDEALISME

En var trøtt av opplysningstidens fornuftsdyrking, selv når den skjedde som kritikk av fornuften.

Individuelle følelser, kjærlighet, kunst og religion var viktigere enn vitenskap, morallover og matte.

Filosofien handler heretter om frigjøring og berikelse av mennesket, ikke erkjennelsesproblemet.

Fichte, Schelling, Hegel var opprinnelig teologer, men de gikk inn for å skape en verdslig teologi.

FICHTE:

'dDas'gav et jeg'et sanseinntrykkene (Kant).

Dersom vi vet så lite om'dDas', hvordan kan vi vite at'dDas'overhodet eksisterer?

Res: Tilbake blir bare jeg'et. "Jeg'et setter seg selv".

Men: Vi har forestillinger som ikke kommer fra jeg'et, og verden kan virke fremmed.

Res: "Jeg'et setter ikke-jeg'et".

Det virker som det er grenser mellom jeg'et og ikke-jeget. Denne grensa er satt av jeget selv.

Res: "Jeg'et setter et begrenset jeg i motsetningen til et begrenset ikke-jeg".

Altså: tid, rom og årsakssammenheng er satt av jeg'et.

Metode: Dialektisk ...tese...antitese...syntese...

SCHELLING:

Ikke engang naturen er stofflig. "Naturen er den synlige ånd, ånden er den usynilge natur".

Alle naturens fenomener er en bevissthetskjede fra det ubevisste til det reflekterende jeg.

Kunsten er den høyeste form for filosofi.

[rediger] G.W.F.HEGEL 1770-1831

Flittig embetsmannssønn fra Stuttgart, hovedstaten i hertugdømmet Wüttemberg.

Ble den prøysisske stats offisielle filosof. Beskyldt for opportunisme.

1806 Napoleon hærtok H's universitetsby Jena.

1807 Phänomenologie des Geistes: Opprinnelig tenkt som innledningsbok til H's filosofiske system.

1812-16 Wissenschaft der Logik

1816 Enzyklopädie der philosophischen Wissenschaften. Kompendium som ble Hs samlede systemframstilling.

1818 Overtok Fichtes professorat i Berlin

ph. Vorlesungen über die Philosophie der Weltgeschischte

Kant: Verden delt inn i fenomenell verden (DfMich) og nomenuell verden (DaSich)

H: det eneste som finnes er verden slik den framtrer for oss.

Vi observerer et samspill mellom bevissthet og virkelighet.

Subjekter og objekter kan ikke eksistere uavhengig av hverandre.

Både subjektene objektene formes gjennom erkjennelsens gang.

All virkelighet er virkeliggjorte idèer.

Idèene blir virkeliggjorte idèer i et dialektisk mønster.

Idèene kan bare fattes gjennom fornuften. Sansene forteller oss bare om en tilslørt virkelighet.

1. Den subjektive ånd _ psykologi, antropologi, fenomenologi

2. Den objektive ånd _ jus, moral, sedlighet

3. Den absolutte ånd _ kunst, religion, filosofi

DET ABSOLUTTE og DIALEKTIKKEN

Kjernen i Hs program: Alle tanker utfolder seg i et system hvor alt har en nødvendig plass.

Det absolutte = Ånden = Verdensfornuften = Gud = Den absolutte ideen

Verdensånden er summen av alle menneskelige ytringer. For bare mennesker har 'ånd'.

Det absolutte er ubegrenset og altomfattende.

H. søkte ut over IK's distinksjon mellom menneskets bevissthet og tingene i seg selv.

'Det Absolutte' innbefatter både jeget og ikke-jeget.

En egenskap kan bare fattes ved å spørre hva som begrenser den i forhold til andre egenskaper.

('høyt' kan bare fattes i forhold til 'lavt', 'menneske' i forhold til noe som ikke er menneske)

Tillegges Det Absolutte en egenskap, begrenses det.

Det Absolutte innbefatter alle egenskaper og disse egenskapenes motsetninger.

Det Absolutte er ikke i tiden og rommet, men tiden og rommet er manisfestasjoner av Det Absolutte.

H. mente det ikke fantes 'ting i seg selv' uavhengig av tanken.

Det som kan erkjennes i tanken ved tingene er alene det sanne ved dem.

"Virkeligheten" er lik tankens vesentligste struktur.

Logikk, som omhandler rene tankeoperasjoner, er også læren om virkeligheten.

Aristoteles' logikk måtte tilpasses av H.for å kunne bli en slik ontologi.

Dialektikken: Tese -- Antitese -- Syntese

Tenkningens lov er å overskride et standpunkt ved å avsløre dets indre motsetninger.

Den dialektiske bevegelse er logisk.

Logikken er nøkkelen til forståelse av værens innerste mening.

Alt som ikke er i pakt med den dialektiske bevegelse er "uvirkelig".

Dette systemet er panlogisk, og absolutt idealistisk.

HEGELS HISTORIEFILOSOFI:

Grunnlaget for menneskelig erkjennelse endrer seg fra generasjon til generasjon.

H skapte historiefilosofi, ikke filosofihistorie.

Historien, er historien om Det Absoluttes utvikling.

Historien er selvoverskridene/ teleologisk.

Historien følger en systematisk lovmessig progresjon av motsigelser.

Historien handler om at 'Verdensånden' sakte blir bevisst sin egenart.

Gjennom Hs historiefilosofi erkjenner historien sin egen hensikt.

IK satte det pliktoppfyllende mennesket som rettesnor for sin etikk.

H søkte mot en overindividuell, tidløs verdensordning der individet spiller en tjenende, underordnet rolle.

H mente tyskernes individualisme var skyld i deres avmakt.

H mislikte kamp mot tradisjoner og autoriteter.

Den kollektive bevissthet måtte sikres for at Tyskland skulle samles.

Historien styres etter en altomfattende plan, alt som skjer er i overenstemmelse med denne planen.

Kina/India, Hellas/Roma, de germanske riker har i hver sin periode gjenspeilt verdensplanen.

Verdensplanen kan erkjennes av fornuften, fordi fornuften er planens stuktur.

ALT følger dialektikkens lov. Dialektikken kan ses i:

-Den historiske utvikling av stater og nasjoner. Institusjoner danner et organisk hele.

-Rettslige, religiøse, etiske institusjoner

-Opfattelsen av naturvitenskapene

Forfatninger, lovverk, konfesjoner, etiske normer kan ikke forandres av de enkelte filosofer, jurister o.l.

Verdensfornuften bruker individene som redskaper når dialektikken gjennomføres.

Dialektikken følger en indre nødvendighet som individene ikke kjenner til.

De personer/tendeneser som går på tvers av hovedbevegelsen er blindgater som er dømt til undergang.

Slike tversgående tendenesers anstrengelser er bortkastet og verdiløse.

Opplysningstidens mislykka reformer, og den franske revolusjons terror er eksempler på dette.

Enkelte personer har uten sitt vitende blitt brukt av verdensånden før de har blitt kastet vekk.

Perikles, Alexander, Cæsar, Luther, Napoleon har vært "verdensåndens foretningsførere".

Nasjoner som gjenspeiler verdensåndens bevegelse på et trinn i utviklinga er store.

(Kina/India, Hellas/Roma, de germanske statene)

Opposisjon mot den prøysisske regjering er på tvers av Verdensånden.

Den liberale opposisjon hindrer tysk samling og verdenshegmoni.

Hs filosofi leder mot et bestemt politisk program. Alt som skjer på tvers av programmet er verdiløst.

Kamp mellom nasjoner holder den verdenshistoriske dialektikk igang.

Krig er et nødvendig ledd i statenes maktkamper.

Staten er et uttrykk for det Absolutte. Den er skapt av Gud.

Staten skal ikke være underlagt vanlige moralske lover.

Individet må være fullstendig underordnet staten. (gjerne ofre livet for den)

Makthavernes forordninger er et uttrykk for folkets egentlige vilje. (Nei til demokrati.)

Krig er et (uunngåelig) uttrykk for åndens utvikling.

Frihet er retten til å adlyde landets lover.

Uoverenstemmelse mellom stat/individ er skyldes at individet ikke vet sitt eget beste.

Historiens mål er ikke det enkelte menneskets lykke, historien er ikke noe underlag for historien.

De lykkelige tider er historiens tomme blad.

Verdenshistoriens dialektiske prosess har som sitt mål å ha avbilde verdensåndens vesen likest mulig.

Oppfylles prosessen, har menneskene en stor grad av selvutfoldelse, og har "frihet".

Den dialektiske prosess skjer med nødvendighet. Det er ingen motsetning mellom frihet og nødvendighet.

Det enkelte menneskes rett til å gjøre hva det vil fører til vilkårlighet, ikke frihet.

Sann frihet er en egenskap ved staten, ikke som hos liberalistnene der frihet er en rett for borgerne.

Staten er ikke en samling individer, men et eget individ

RELIGIONSFOLOSOFI:

Religionene har undergått en utvikling, men kristendommen er den høyst utviklede.

Dogmene er ikke bokstavelige, men er symboler for den høyest utviklede filosofi.

H ser dialektikk i treenigheten.

Innsikt i at lidelsen er et nødvendig utviklingsledd gir mennesket trøst og frihet.

Vitenskaplig erkjennelse gjør religionenes billedtenkning overflødig.

[rediger] SØREN KIERKEGAARD 1813-1855

SK gjør sine personlige refleksjoner over faren og Regine Olsen til langt mer allmene sannheter.

Farsarven satte han istand til å bruke all tid på forfatterskapet.

Regine er den 'Hiin Enkelte' som SK adresserer sitt forfatterskap til .

Hadde stor forakt for det alminnelige etter en strid med et karikaturblad.

SK mislikte alt han syntes var 'hegelsk'.

Han ble forferdet over hegelianismens blanding av religion og filosofi.

1841 Tok teologisk embetseksamen

1843 Enten-eller, Frykt og beven

1844 Filosofiske smuler, Begerpet angst

1845 Stadier på livets vei

1846 Avsluttende uvitenskapelig etterskrift

1855 I øyeblikket kirkefientlige pamfletter.

Objektiviteten tilhører Gud alene. Vitenskap er ikke objektivt.

Graden av oppriktighet og inderlighet bidrar til sannhetes verdi.

Mener ikke at sannheten er subjektiv.

Sannheten er 'Objektiv uvisshet fastholt i den mest lidenskapelige inderlighets tilegnelse'.

Den avgjørende sannheten kan bare finnes i troens paradoksale livsform.

En kommer ikke nærmere sannheten ved å bli presentert ferdige pakkeløsninger. (Hegel)

Det er bare i verdenshistorisk sammenheng at individet er betydningsløst.

I etikken er det enkelte menneke uendelig viktig.

Religiøse eller moralske sannheter er noe helt annet enn informasjon om kjennsgjerninger.

Abstrakte påstander, empiriske dommer og matte kan bedømmes uten hensyn til mottagerens personlighet.

Da spiller det ikke noen rolle om hvem som meddelser dem, men heller hva som meddeles.

Objektive sannheter kan meddeles fra en som har dem til en som ikke har dem. Sannheter som krever en bestemt livsinstillning kan ikke overføres på samme måte.

Objektiv tenkning meddeler ferdige sluttede tanker, mens eksistensiell tenkning meddelser bare åpne muligheter som bare kan virkeliggjøres av mottagerens egne valg.

En reflekterer seg ikke inn i kristendommen, men en reflekterer seg ut av alt annet og blir kristenere.

Mennesket er ikke før det tenker (Descartes), men ER først.

'Den rene tenknings begynnelse er et vanvittig postulat' ( _ Hegel)

"Mennesket rotter seg ikke sammen for å imponere Verdensånden".

SK vil utvikle 'kvalitativ dialektikk': Formidlingen skjer ved personlige valg, ikke ved forsoning.

SK vil vise veien til troen.

Et stadium er ikke en gjennomgangsfase, men en sluttet verden.

Livsstadienees norm og formål er inderliggjørelse. Fra et trinn til det annet skjer det en stigning i intensitet. Sprang fra ett trinn til neste manifesterer menneskets frie vilje.

1: Estetikeren lever for underholdningens skyld. En greier å finne nytelse i de fleste av livets aktiviteter. En er opptatt av å fordrive kjedsomheten, som er den eneste synd.

Han binder seg ikke til personer eller prinsipper. Foretrekker ulykkelig kjærlighet framfor lykkelig fordi han slipper å binde seg. Enhver forpliktelse betyr bare ulykke. En er tilskuer til det meste.

Estetikeren isoleres av egen egenkjærlighet.

2: Etikeren ønsker å innordne seg i en større sammenheng. En påtar seg plikter og engasjerer seg fullt ut.

Etikeren foretrekker pliktene, ansvaret, ekteskapet, familielivet, lykkelig kjærlighet.

Gjentagelse er en hovedkategori i hans livsførsel og livsforståelse.

Etikeren er innvevd i et nett av hensyn, bindinger og plikter.

Etikeren mobiliserer stadig ny entusiasme for det ensformige.

3: Det religiøse stadium. Tar opp i seg angsten og den grenseløse skyldighet.

Troen er på tvers av all fornuft. Selvovervinnelse er en dyd.

Bare den troende er seende. de to andre stadier forutsetter blindhet.

Angst ånd og frihet forutsetter hverandre og syndefallet.

Syndefallet gjør det først tydelig at eksistensen er sammensatt av kropp og sjel.

Angst er et oppdragelses og erkjennelsesmiddel, fordi angsten leder over i troen.

Angsten gjør oss eksentrisk som har sitt sentrum utenfor seg selv.

Vi flykter fra friheten fordi eksistensen er for strevsom. Derfor gjemmer vi oss bort i massens anonymitet. Det religiøse stdium innebærer intellektets underkastelse under troen.

[rediger] KARL MARX 1818-1883

1841-44 KM gikk over fra moderat liberalisme til sosialiame. Stiftet det første kommunistparti.

1844 Økonomisk-filosofiske skrifter

1846 Den tyske ideologien

1848 Det kommunistike manifest

1849 Flyttet til London.

1864 Grunnla arbeiderorganisasjonen som kom til å ble den første internasjonale.

1867-94 Kapitalen

Tidligere hadde matematikken vært en slags grunnvitenskap for filosofien. Marx _økonomien

Hegel hadde framstilt historien som åndshistorie. Tankene styrer verdenshistorien.

KM: tenkningen er en sekundært effekt av de herskendes ideologiske behov.

Nøkkelen til historiske endringer er forandringer i de prosesser som har med produksjon av livsnødvendigheter å gjøre.

Produksjonsmåten består av produktivkrefter, produksjonsforhold og produksjonsprosessen

Tankesystemer og begrunnelser av de økonomiske forholdene hører ideologiene til.

Historien er en stadig mer kompliserte behov blir tilfredsstilt av stadig mer kompliserte midler.

Både menneskenes produksjon og formering krever stabile samfunnsforhold.

Hegel: Kroppens liv er et middel som kroppen betjente seg av.

KM: Bevisstheten er et redskap for kroppens overlevelse og forplantning.

Hegel gjør hele verden filosofisk. KM gjør filosofien verdslig.

Tenkningen må stå i tjeneste for menneskets totale behov.

Utbyttere lever av andres arbeid, og er folk som ikke nyter fruktene av eget slit.

Lønnsarbeiderne er fremmedgjorte, og kapitalistene er fanget av utbyttingens logikk.

Kapitalismen tilfredstiller og utvikler bare ett behov, behovet or penger.

De herskendes tanker er de herskende tanker.

Demokratiske prinsipper tjener ikke til annet enn å holde de undertrykte i ro.

Alle er ufrie i det kapitalistiske samfunn.

Arbeiderne produserer for markedet, og de er selv blitt varer på et marked.

Ingen samfunnsendreing har gjort slutt på undertrykkelsen, den har bare gått over i nye former.

'Eiendomsretten' tåkelegger bare det faktum at de fleste forblir eiendomsløse.

Den abstrakte staten og det isolerte privatlivet forutsetter hverandre.

Hegels program var teologisk og idealistisk, KMs programm var ateistisk og materialistisk.

Livskampen har vært historiens drivkraft. Proletariatet blit historiens subjekt.

'Filosofene har til nå bare fortolket verden forskjellig, det gjelder å forandre den!'('45)

Kapitalismen produserer forbruksvarer men forandrer samtidig menneskene til forbruksvarer.

[rediger] CHARLES DARWIN 1809-82

4004 f.kr. Jorda og alt liv ble skapt. (Het det på 1800-tallet)

1859 Om artenes opprinnelse ved naturlig utvalg.

1871 Menneskets avstammmning

'Artenes oprinnelse' var århundredes mest omdiskuterte. Den skapte en revolusjon innen:

Biologi, filosofi, psykologi, etnografi, psykologi, sosiologi, historie og relogion.

Artene hadde ikke 'former'. De var foranderlige.

Mennesket var ikke skapt av Gud, det ble innordnet dyreriket.

Darwinismen rokket ikke bare ved skapelsesberetningen, den førte til at naturvitenskap ble regnet som kilde til all viten om virkeligheten. Den mekaniske, tilsynelatende lovmessige utviklingenoppløste for mange troen på en personlig Gud.

EVOLUSJONSTEORIEN:

1: Alle organismer er teoretisk i stand til å produsere flere avkom enn det kan overleve til forplantningsdyktig alder.

2: Det avkommet som overlever er det som er best tilpasset omgivelsene.

3: Avkommet som overlever produserer avkom som har en kombinasjon av foreldrenes egenskaper.

4: Veltilpassede organismer vil erstatte mindre veltilpassede.

5: Alle jordens organismer har utviklet seg fra primitive organismer som har oppstått lenge etter jorda.

Darwinistisk evolusjon er bare én av flere mekanismer som bidrar til utviklingen.

Andre forklaringer som tillegges vekt er:

-Utviklingen gjør sidesprang som følge av hendige mutasjoner.

-Store katastofer baner vei for biologisk suksesjon.

Det er ikke noe skille mellom 'høyt utviklede' og 'uutviklete' organismer.

Mennesket representerer ikke noe 'høydepunkt' i den evolusjonære utvikling.

Organismer vil tilpasse seg de foreliggende miljøer, de kan ikke forutse fremtidens omgivelser.

Evolusjonen er ikke teleologisk/forutbestemt.

Omgivelsene er ikke statiske, de er alltid i forandring.

Alle organismer er alltid del i andre organismers miljø.

Organismer er ikke passive tilskuere til omgivelsene, de er også med på å skape dem.

Planter har i mindre grad enn dyr muligheten til å forandre omgivelsene ved å bevege på seg.

Derfor kan evolusjonen i dyreriket gå raskere enn i planteriket.

Samspillet mellom organismer og miljøet skaper hele tiden utfordringer som organismene enten klarer (formerer seg), eller mislykkes i (de dør).

Miljø og organismer samvirker i en dialektisk prosess.

Definisjonen på en organismes vellykkede evolusjon er at arten faktisk eksisterer nå !

Det er tøv å påstå at dyr med større hjerne er bedre veltilpasset enn dyr uten.

Evolusjoneære prosesser har verken årsak eller hensikt.

Ingenting skulle tilsi at encellede organismer en gang i tida skulle utvikle seg til å bli mennesker.

Det er klare begrensinger i hva som kan, og ikke kan gjennomgå evolusjon. Dette er grunnet i :

-Fysiske omstndigheter på jorda.

-Den organiske kjemis lover.

Men innenfor disse begrensningene har det opp igjennom tidene eksistert et stort utvalg ogansimer tilpasset sine miljø. Mye av denne utviklingen har skyldtes tilfeldigheter.

Utviklingen har foregått uten noen overordnet plan. Men studerer en fossiler kan en konstatere at en slik utvikling har skjedd. Studier av evolusjon er en studie i historie.

Når visse organsimer har funnet en effektiv måte å overleve og formere seg, forsvinner de drivkreftene som har aksellerert evolusjonsprosessen. Ved å studere disse dyras biologi og adferd kan en forestille seg hvordan deres forfedre må ha levd.

Istedenfor å se på evolusjonen som en oppadgående stige, bør en se på evolusjonen som et buskas med utallige grener og én felles rot.

Det er vanlig å forveksle 'utvikling' med 'framskritt'. Mer avanserte organismer representerer ikke noe framskritt i forhold til de froutgående organsimer. Sosial-darwinistisk evolusjon, der enkelte mennekser ser det som sin rett å utbytte svakere personer følger ikke naturens, men kulturens lover.

Menneskeheten kunne trolig ikke overlevd om vi hadde vært like individualistsike som sosial-darwinistene.

[rediger] SIGMUND FREUD 1856-1939

1881 uteksaminert som lege.

1884 begynte å spesialisere seg i nevrologi.

1885 fikk stipendium og dro til Paris.

1889 Dro til Nancy. Drev med hypnoseeksperimenter som overbeviste han om at personer skjuler sine egentlige intensjoner overfor seg selv.

1900 Drømmetydning

1929 Ubehaget i kulturen: Dom over hele den vestlige kultur.

Sjelens liv var ikke identisk med de bevisste tanker.

Alle initiativer kommer i siste instans fra driftsnivået.

"Sublimering" forklarer hvordan tilsynelatnede 'høye' interesser kan forklares utifra 'lavere' biologiske årsaker.

1800tallets helbredelsessystemer (homøopati, frenologi, mesmerisme) ble bare sekter, mens psykoanalysen har trengt ned i folkedypet. Men som vitenskap er den heller tvilsom.

Psykoanalysen ble utviklet for å helbrede sykdommer som ikke kunne helbredes på annet vis, men etterhvert ble den markedsført som en terapi for hele sivilisasjonen.

Psykiske forstyrrelser var like årsaksbestemte som fysiske.

Tidligere hadde en trodd at hysteri var en kvinnesykdom med organiske årsaker. (irritasjoner i livmoren)

Årsakene til de hysteriske symptomenene var å finne i det ubevisste.

De psykiske årsakene kunne ikke påvirkes eller beherskes av pasienten.

Symtomer på sinnslidelser skyldtes ubehagelige erindringer pasienten hadde fortrengt.

En "pratekur" kunne hjelpe pasienten.

Denne metoden kallte SF kathartisk (gr.katharsis = renselse, fri assosiasjon.)

Psykologen erstattet katolikkenes skrifting, vitenskapen overtok alså religionens plass i psykiatrien.

SFs psykiatri utviklet på grunnlag fra studier av hysteri, nevroser og drømmer, en ny normalpsykologi.

SF kallte driftenes drift 'libido'. Den var alle former for erotisk følsomhet.

Libido var ikke det samme som seksualdriften, men den knyttet forplantningsdriften til psykologien.

SF regnet med at det var en sensurinstans mellom det bevisste og det ubevisste.

Ønsker kunne fortrenges en stund, men de ville komme tilbake i drømmer og tvangshandlinger.

Siden oldtiden tolket en drømmer som et profeti om framtida. SF tolket dem som et profeti om fortida.

Drømmene må alltid tolkes. Ønskene maskerer seg når fornuften sover.

SF hadde fått idèer om en hel kulturs sykdom av Nietzsche, han foreslo også en felles kur.

Tidligere filosofi framhevet fornuftens kontroll over driftene som det dydige.

SF ønsket heller en sunn balansegang mellom drifter og fornuften, som er den bevisste delen av tankene.

RDs ego, som hadde vært filosofisk hovedemne, viste seg å være en skjør konstruksjon av kryssende drifter.

DET'ET (Id'et): Driftsnivået i mennekset.

Det'et er biologisk bestemte behov.

Jeg'et er ikke naturgitt, men det er utfallet av en konflikt mellom det'et og omverdenes begrensninger.

JEGET: Jeget sikrer objektivitet i forhold til omverdenen.

Jegets oppgave er å få til forsoning mellom organismens umiddelbare krav og omgivelsene.

Jeget er inneklemt mellom id'et og overjeget. OVERJEGET er samvittigheten.

Overjeget oppstår som følge av ødipuskomplekset, som er barnets ønske om å eie foreldren av motsatt kjønn.

Overjeget representerer foreldrenes kontrollmakt over barnet.

SF ønsker å sette terapien inn der religionens handlingsdimensjon rådde tidligere.

Etikken og terapien er konkurrerende størrelser, ifølge SF.

SFs ideer er sterkt pessimistiske fordi de er bygd opp på grunnlag av pasienter.

[rediger] Jean-Paul Sartre 1905-80

1924 École Normale Supèrieure.

1937 Muren

1938 Kvalmen

1940 Kritikken av den dialektiske fornuft; en fornyelse av marxismen.

1943 Væren og intet (L`être et le néant)

1945 Grunnla tidsskriftet 'Les Temps Modernes' med Ponty

1964 Ikke-mottatt Nobelpris

1971 Stort verk om Flaubert

'V&I' er sterkt preget av fenomenologi, den er også en utvidelse av 'Sein und Zeit'. Fenomenologi er en betraktningsmåte som unngår all reduksjonisme.

JPS er konsekvent deskriptiv, han konsentrerer seg om fenomenene slik de viser seg for bevisstheten.

Heidegger ville lage en analyse av værens mening (fundamentalontologi),

JPS ville lage en systematisk filosofi om det værende.

Mennseket har en spesiell måte å være på - eksistens.

JPS skiller tingenes og menneskets væremåte.

Tingene har 'Væren-I-Seg':

Er hinsides aktivitet/passivitet/bekreftelse/negasjon. Den er ikke noe som tilstrebes. (sten=sten)

Er full av seg selv. (Sten kan ikke utgi seg for å være noe annet enn en sten)

Er bare til - men MÅ ikke være til.

Mennesket har Væren-For-Seg

Er ikke seg selv -> 'mauvaise foi'( = uredelighet)

Er intet/intethet. Menneskets væremåte er gjennomsyret av intet.

Væren-I-Seg er klar over seg selv og trekker tingene inn i sitt gravitasjonsfelt. Bevisstheten er ikke selv en ting, men den dreier seg alltid om ting. Den er ingenting! Bevisstheten er et hull/vakum som suger til seg og fylles av tingene. Bevisstheten er eksentrisk, den lar seg fylle av verden, men er selv ingenting.

Væren-I-Seg deltar ikke i noe tidsforløp. Væren-For-Seg er timelig.

Intet-(het) gjennomsyrer alle erfaringer.

Bevisstheten er en intethet. Bevisstheten er intensjonal, alltid rettet mot noe, og den er ikke en ting. Bevisstheten er kun en relasjon. Fenomener er bare fenomener for en bevissthet. Skal et fenomen framtre for bevisstheten, må bevisstheten tilintetgjøre gjenstanden det er bevissthet om. Hver gang en får bevissthet oppdager jeg at jeg ikke er objektet, objektet tilintetgjøres.

Det er denne negasjonen av objekter som gjør at verden framtrer for meg.

Når jeg har bevissthet om et objekt, er jeg bevisst at jeg har bevissthet om objektet.

Pre-refleksiv bevissthet: Du utfører en handling uten å tenke på at du gjør det.

"Pierre-eksemplet": Fraværet av personen er ikke en negasjon av væren, det er en opplevelse. En må tilintetgjøre uendelig mange sanseintrykk for at bevisstheten om noe skal framtre. (fx sortere ut en persons stemme blant mange personer i en forsamling) Et hav av fenomener blir bare å danne bakgrunn for bevisstheten.

Et jordskjelvutsatt hus erkjennes som 'skrøpelig' fordi vi sammenligner det med dets negasjon (ruin).

Mennesket ødelegger huset! 'ødeleggelse' er rent menneskelig.

Mennesket tilintetgjør idet det transcenderer objekter det møter i verden.

Eksistensens dynamikk: (mennesket er det eneste som eksisterer.)

Menneskets eksistens er ikke statisk, den blir hele tiden til.

Menneskets vesen er ikke fastlagt, men hviler på beslutninger som fattes underveis i livsløpet.

Mennesket kan ikke defineres, men definerer seg selv gjennom sine handlinger og sine valg.

Transcendens: Mennesket (for-seg) forespeiler seg sin framtid.

Mennesket er ikke sin fortid, det er sin mulige framtid.

Bevisstheten strekker seg mot noe annet. Den skyver fra seg det som den allerede har tilegnet seg og kaster seg over nytt innhold. Bevisstheten er som en boble av tomhet som fylles av det den møter.

For-Seg-Væren er IKKE det som den er, og ER det den

Notater fra Examen Philosophicum (Ex.Phil)