Notater fra Norgeshistorie

Fra Harald Grovens wiki

Gå til: navigasjon, søk

notater fra Knut Helle

Innhold

[rediger] Under kirke og kongemakt : 1130-1350

copyleft Harald Groven 1996

[rediger] Tronstrid og ny samfunnsorganisasjon

[rediger] Borgerkrigene bryter ut

[rediger] Den gamle tronfølgeordning:

  • Kongstittelen var alle kongsønner, legitime og illegitimes sin odelsrett
  • Den måtte kunne bevises
  • Kongen måtte kåres av tingalmuen
  • Valget kunne foretas mellom kongssønner som hadde framsatt krav på tronen
  • Valget kunne eve. presses igjennom med hærmakt
  • Dårlige kommunikasjoner vanliggjorde samkongedømme
  • Lendmenn hadde ofte mesteparten av makta på kongens vegne


[rediger] Årsaker til borgerkrigens utbrudd

Personorienterte forklaringer

  • Maktambisjoner blant kongsemnene (Sagaforklaringen)
  • Rivaliserende lendmannsallianser i kretsene til Harald Gille og Magnus Sigurdson.
  • Tronfølgerordningen sikret alle kongssønner rett til tronen. åpenbar svakhet med det norske systemet

[rediger] Borgerkrigen - et overklasseoppgjør ?

  • Krig hadde gjort kongemakten mer avhengig av lendmennene.
  • Ytre ekspansjon hadde gitt aristokratiet samhold.
  • Lendmannsaristokratiets krigerske tilbøyeligheter ble tidligere vendt mot ytre fiender.
  • Plyndrings- og skatteinntekter hadde gjort lendmennene mektigere, men før krigsutbruddet hadde lendmennene vært tvunget til å leve på landets egne ressurser.
  • Krongodset hadde vokst veldig gjennom konfiskasjon. Kongemakta hadde sikret retten til en rekke ytelser. Stormennene ville knytte til seg, og helst kontrollere kongemakta. Dette kunne gjøres ved å sikre "sine" tronkandidater.
  • Det ble sterkere kamp overklassen imellom om (særlig kongens) ressurser.
  • Kirkas gods vokste og aristokratiets andel ble dermed mindre.

[rediger] Krigens egen dynamikk

  • Mangel på jord, som følge av befolkningsøkning, sammen med frigivning av treller, skapte en utbredt sosial uro som kunne rekrutteres til borgerkrigsføringen.
  • Alliansene ble klarere og fastere jo lenger krigen varte. Mot slutten av krigen hadde alliansene (ofte som "flokker") en voldsgenererende effekt.
  • Kirken kastet seg etterhvert inn og forsterket konflikten.

[rediger] Regionale motsetninger

  • Landet var for stort og kommunikasjonene var for dårlige til å holde landet samlet.
  • Regionale motsetninger ble forsterket ved at kongsemner som ikke fikk støtte i et område fant veien til regioner der konkurrenter ikke hadde særlig fotfeste.
  • Trøndere var tradisjonelt mistenksomme overfor konger som hadde tilhørighet utenfor Midt-Norge.
  • En ekspansiv kongemakt med maktbase utenfor ens egen region som tiltvang seg makt ved å kreve ytelser, ble som regel møtt med motstand.
  • Slektskapsbånd og gave-vennskapsbånd dannet allianser som ofte kunne gå på tvers av regionale skillelinjer.


[rediger] Borgerkrigens konsekvenser

  • Kongemakta ble styrket fordi kongen fikk økt militærmakt. Denne makta kunne anvendes til å presse høyere skatter utav befolkningen.
  • Økte skatteinntekter muliggjorde et større statsapparat som i sin tur kunne bidra til enda mer kongemakt.
  • Økte skatter og økt sosial avstand mellom aristokrati og skatteytende bondebefolkning skapte en spenning som gav aristokratiet felles interesser overfor bøndene. Dette forente dem.

[rediger] 1120-1135 Magnus Sigurdson mot Harald Gille

Sigurd Jorsalfar hadde bare en sønn, frillesønnen Magnus.

  1. Magnus sikret seg folks ed på at han ville arve tronen etter Sigurds død.
  2. 1120t.+ kom Gildchrist fra Irland og hevdet han var Magnus Berrføtts sønn.
  3. Kong Sigurd anerkjente Gildchrist som sin bror, dersom han ikke krevde tronen etter Sigurds død.
  4. Pga. sjarm og gavmildhet bygde Harald et alliansenett med lendmennene på bekostning av Magnus, som var pengekjær og storaktig.
  5. Sigurd dør i 1130.
  6. Magnus hylles i Oslo mens Harald konspirerer med vennene sine i Tønsberg.
  7. Samkongedømmet går opp i liminga 1134, da det kommer til strid ved Fyrileiv.
  8. Harald fikk støtte fra danskekongen Erik fordi danskekongen hadde vært i tronstrid med sin onkel, som hadde samarbeidet med Magnus for å avsette Erik.
  9. Haralds overlegne styrker slår Magnus ved Bergen i 1135. Magnus blindes, kastreres og får hugd av en fot før han fengsles i Munkholmen kloster


  1. Harald oppsøkes i 1136 av Sigurd Slembe, som hevder han også er Magnus Berrføtts sønn (Harald utsettes for det samme som han selv utsatte Sigurd Jorsalfar for!)
  2. Lendmennene vil drepe Sigurd Slembe, men han unnslipper.
  3. Sigurd Slembe overfaller og dreper H.Gille i senga til en frille.
  4. For å hindre at Sigurd Slembe (fra sitt ætteland Trøndelag) skulle vinne makta, innsatte lendmennene Harald Gilles 4år gamle frillesønn, Sigurd ("Munn"), som (sam-)konge i 1136.
  5. Sigurd Slembe og Magnus Sigurdson faller ved Holmengrå i 1139.
  6. Enkedronningens 2år gamle sønn, Inge ("Krokrygg"), ble tatt til konge på Borgarting. (Dette var det siste samkongedømmet i norgeshistorien.)
  7. I de to barnekongenes tid styrte formynderne deres riket fredelig og med felles hird.
  8. Inge allierte seg med en rekke stormenn ved hjelp av gaver og vennlighet. Da Gregorius Dagson som ønsket Inge som enekonge ble den ledende i Inges krets, ble motsetningen mellom dem skjerpet.
  9. En tredje Gillesønn, Øystein, samlet seg makt i Trøndelag og Ranrike. Men på 50-tallet var han mest i viking i vest.
  10. I 1152 var alle 3 konger til stede ved innsettelsen av Jon Birgerson til Norges første erkebiskop.


[rediger] Nye tronstridigheter f.o.m. 1155

  1. Motsetningenen mellom de tre kongene ble større. På et forsoningsmøte i 1154-55 var det planlagt at Øystein og Sigurd skulle avsette Inge. Gregorius og Ingrid kongsmor egget Inge til strid.
  2. Sigurd Munn ble huggd ned i et drikkelag i Bergen i 1155.
  3. Øystein ble ble innhentet av Inges menn da han måtte rømme fra dem i Ranrike i 1157 og drept.
  4. Inge styrte nå i som leder i et lendmannsparti. Fremste støttespillere var korstogshelten Erling Skakke og Gregorius Dagsson. Inges støtte kom i det vesentligste fra aristokratiet på vestlandet og i Viken.
  5. Grupperingene som hadde støttet de to avdøde kongsbrødrene var alltid villige til å motsette seg lendmannsstyret. Disse samlet støtte i Trøndelag, Opplandene og østre Viken. Inges motstandere samlet seg i 1157 om en sønn Sigurd Munn hadde fått med ei tjenestejente, Håkon Herdebrei.
  6. Gregorius og Inge straffet bønder som støttet Håkon i Elve-område med bøter og plyndring i 1158. Trønderske styrker med Håkon i ledelsen plyndret Møre i 1159.
  7. Inges makt minket da Erling Skakke og Gregorius Dagsson ble fiender i 1160.
  8. I januar 1161 falt Gregorius i kamper mot Håkons menn.
  9. I februar 1161 falt kong Inge Krokrygg i kamp på isen i Oslo etter at den delen av hæren som hadde støttet Gregorius skiftet til Håkons side.
  10. Våren 1161 var Håkon Herdebrei den eneste kongsønnen igjen i Norge. Han ble hyllet til enekonge på Øyrating.


[rediger] Magnus Erlingson blir konge

  1. Erling hadde støtte fra hæren til sin tidligere herre Inge og fra Gregorius´ huskarer. Flokkens kongsemne ble Erlings 5 år gamle sønn Magnus Erlingson.
  2. Erling hadde støtte i Danmark p.g.a. sin hustru, Kristin, som var ektefødt datter av Sigurd Jorsalfar. Danskekongen var nemlig Kristin Kongsdatters søskenbarn.
  3. Etter en Danmarktur vendte Erling og Magnus tilbake. I 1162 møttes Magnus og Håkons hærer på Sekken, og Håkon falt. Etter dette ble Magnus tatt med til hyllning på Øyrating i Trøndelag, men Erlings parti kunne ikke regne med annet enn bråk i Trøndelag og fikk derfor all sin støtte fra vestlandet.
  4. Maktgrupperingen bak avdøde Håkon samlet seg nå bak Sigurd Munns sønn Sigurd Markusfostre.
  5. Markusmennene ble nedkjempet med alle midler 1163-64. I 1164 stod ingen motkonger mot Magnus (dvs Erling).
  6. Erling gikk med på at den danske kong Valdemar skulle være konge i Viken, med han selv som jarl. Alliansen Erling / Magnus - Valdemar stod ved lag så lenge de levde.

[rediger] Kåre Lunden: Norge under Sverreætta

Befolkningen i middelalderen var 1/10 av dagens.

Middelalderens menn var mer opptatt av å sikre seg plass i det kirkelige eller kongelige hierarkiet enn av næringsvirksomhet. Rikdommen ble bestemt av posisjonen, ikke omvendt.

I det såkalte "ættesamfunnet" var makta fordelt mellom et stort anntall sideordnede ætter, bundet sammen av (ekteskaps-)allianser. Men fremtidas hierrarkiske system var i emning. Ættesamfunnet kunne ikke frambringe en Nidarrosdom eller en Håkonshall, bare billige gravhauger.

Middelalderen var "bedragernes tidsalder". Den grunnleggende dokumenttypen i middelalderens kirkerett, hjemmelsdokumenter, var det som oftest ble forfalsket. De som hadde mest makt var også de som sto bak de største bedrageriene. Geislige forfalsket mest og det er bevart brev utstedt av Djevelen, innbyggere av himmerlriket og av vårherre selv ! Dokumenter ble forfalsket, relikvier ble forfalsket og personers farsætt ble forfalsket. (Sverres også)

Noe av bakgrunnen for dette var at ikke noe organ ble oppfattet som øverst rettsgivende. Å tolke Guds plan var den egentlige rettshåndhevelse, det var ikke menneskenes oppgave å endre retten, bare å tolke den. Om en motstander gjorde noe som var mot Guds plan burde du skape ny rett (forfalskning m.m.) som kunne tilbakeføre Guds plan.

Magnus Erlingson som bare var lendmannsønn hadde kommet til makta ved at Erling Skakke hadde ryddet ut den ene kongsønnen etter den andre. Dette stred da åpenbart mot Guds plan, som i dette tilfellet gikk ut på at bare kongssønner kunne overta tronen. Da var det Sverres rett å gjennomføre Guds plan.

[rediger] Sverres motstandere:

  1. Erling/Magnus og deres tilhengere som kontrollerte stat og kirke.
  2. Deler av folket som motsatte seg hardere økonomiske byrder. Statsdannelse kostet, og den ble betalt av bøndene.
  3. Bønder og byfolk hadde interesse av fred, de ville derfor støtte enhver konge som var sterk nok til å slå ned rivaliserende maktgrupper. Dette gav Sverre trøbbel i starten.

Det fantes ingen anerkjennt tronfølgeordning fordi det ikke fantes noe overordnet lovgivende organ som var anerkjent av alle. Derfor kunne alle sille etter sine spilleregler.

Tronfølgerordningen av 1163s tapere og vinnere:

+ Rikskongen som juridisk fikk monopolisert makta

+ Kirka som fikk stor makt over tronfølgen og fikk mer makt av kongedømmet.

- Menn som hadde tronkrav etter den gamle ordningen.

- Stormannskretser som baserte sin makt på sistnevnte.

- Folket som måtte innfri de innrømmelser som kirka hadde fått for å godta Magnus Erlingson som konge.

= KRIG inntil det ikke lenger var tronkandidater som etter den gamle tronføgerordningen var berettiget tronen, eller til ingen hadde krefter til å forfølge tronkandidatenes sak.

Borgerkrigens to partier:

  • Tilhengere av Harald Gille og hans sønn Inge Krokrygg.
  • Tilhengere av Magnus Blinde, som etter hans død måtte ta parti for Haraldsønnene Øystein og Sigurd Munn.

Utav striden mellom Gille og Magnus (Blinde) utkrysstalliserte det seg to stormannspartier, det ene i Viken/Vestlandet, mens det andre (Magnus) fikk støtte fra Trøndelag.

Ved å innsette Magnus Erlingson, kunne både tilhengerne av Inge-partiet og de som tidligere hadde ønsket Jordsalfarætlinger på tronen få en felles tronkandidat. (Magnus var Jordsalfars dattersønn, samtidig som han var sønn til den ledende skikkelse i Inge-partiet, Erling Skakke) Det er altså denne massive alliansen Sverre måtte ta kampen opp med i 1177. Den omfattet nesten hele aristokratiet.

Det var trolig aldri mer enn 15 lendmenn samtidig. Disse var styrtrike og hadde til felles:

  • Politisk avhengighet til kongen
  • Blodsforbindelser til hverandre
  • Tilhørighet til ætta på hjemstedet

Forhold som likevel svekket den uhyre sterke alliansen mot Sverre:

  • Sverre vant aldri fullstendeig kontroll over hele landet.
  • En gruppe trøndere som hadde støttet Magnus Blinde var dødssjlalu på det partiet som fikk innsatt Magnus Erlingson og dermed fikk monopolisert makt.
  • Det gamle ættebåndet mellom lendmennene og bøndene hadde blitt tynnslitt. Artistokratiet kom til å utøve makt på vegne av konge- og kirkemakta, ikke lokalsamfunnet som tidligere.


I løpet av Sverres 25-årige rolle i norsk historie var det bare i 1193 og 1195 av Sverre ikke var i krig !

Ved å kalle seg sønn av Sigurd Munn signaliserte Sverrre at han ville søke støtte i de gruppene som hadde støttet Sigurd, Håkon Herdebrei, og Sigurd Markusfostre. "I det hele tatt fungerte tronpretendentnes "valg" av far som en politikers valg av partifarge i moderne tid".


Magnus Erlingson hadde støtte i Danmark og Sverre hadde støtte i Sverige.

Sverre ledet i alt 60 slag. Han stod overfor et stort problem: Soldatene måtte belønnes og motet deres måtte holdes oppe. Bøndene og byfolkene som betalte Sverres krigføring måtte ikke gjøre opprør, og det gjorde de om det kom skatter som var utover det tilvandte. Realpolitikeren Sverre måtte derfor finne det riktige balanspunkt. Sverre var en betydelig krigs-entreprenør. I startfasen av hans felttog kunne han med en liten styrke stikke av og dukke opp når han ville. Bøndene hadde ressurser til i høyden å jage han over fjellet til neste bygd. Birkebeinerne kunne dermed leve av landet. Senere, da hans makt og hans hær var blitt større, kunne han reise rundt og ta bøter og skatter. Disse ble delt mellom soldatene etter samme prinsipper som i vikingtida.

Sverre og kirka: Sverre hadde allerede i utgangspunktet lagt seg ut med kirka ettersom han hadde gjort seg til motkonge til, og endog drept den kongen som kirka hadde vært med på å innsette. (Magnus Erlingson)

Kongemaktas reasksjon mot "libertas ecclesiae" var allmeneuropeisk og Sverre var en representant for denne.

Retten til å utnevne biskoper var et av kongemaktens sterkeste midler til å knytte til seg folk. Sverre støttet seg på sedvaneretten, hellig Olavs lov, for å bekjempe brudd på den. Erling Skakke kunne da ikke heve seg over Olavs lov og øke kirkas makt og inntekter på bekostning av bøndenes økonomi og kongemaktens suverenitet ?

På 1100- tallet var det ikke noen forskjell på politikk og krig. Politikk ble utført gjennom krig. En konges evne som politiker ble dermed et resultat av hans evner som feltherre.

Sverre revolusjonerte stridsteknikken ved:

  • La vekt på kavaleri, både i kamp og i transport.
  • Festningsanlegg
  • Utenlandske leiesoldater
  • Ringbrynje til alle soldatene

"Som den fødte profesjoelle politiker søkte han ikke makt for å gjennomføre politiske eller forfatningsmessige idéer. Han utstyrte seg tvert imot med de politiske idéer og rettsoppfatninger som i enhver situasjon var tjenelige i hans egen maktkamp"

Lundens syn på Sverres gjerning i stats- og samfunnsutviklingen: "Det var ikke som institusjonsbygger eller tenker, men som et permanent 25-årig politisk og militært sjokk, nærmest som en kvartsekeelang landsomfattende katastrofe at han gjorde sin hovedinnsats i norsk historie."

Håkon Sverreson ble tydelig en populær konge. "Håkons folkevenlige praksis ble lønnet med at bøndene gjorde som før. De gjorde sitt beste for å slå ihjel overflødige konger."

Håkon forlikte seg med kirka etter farens råd. Baglerne la dels ned våpnene, dels flyktet de til utlandet.

Men i jula 1203 ble Håkon syk (matforgiftning ???) og i 1204 døde han etter årelatning.


[rediger] Birkebeinerne og Sverre

  1. I 1174 kom det til opprør mot Erling på Østlandet. Leder ble Øystein Møyla, Øystein Haraldsons angivelige sønn.
  2. Telemarkingene sluttet seg også til opprøret mot herskerne i Viken. Øysteins styrker bestod for det meste av personer som hadde lidd under krigen.
  3. Birkebeinerne seilte til Trøndelag i 1176 der Øystein ble tatt til konge. Alliansen Østlandet - Trøndelag ble nå gjenopplivet.
  4. Magnus Erlingson og Birkebeinerene møttest på Re i 1177. Under flukten fra dette slaget fallt Øystein Møyla.
  5. Ledelsen av birkebeinerne ble overtatt av Sverre som påsto han var sønn av Sigurd Munn og en viss Gunnhild.
  6. Birkebeinerne satte i 1177 kursen mot Trøndelag der fiendskapet til Erling Skakke var eldst og sterkest.
  7. Våren 1177 vant Sverre sin første seier over Magnus Erlingsons styrker ved Trondheim. Sverre ble nå hyllet på Øyrating.
  8. 1178 ble Trondheim inntatt, styrken overvintret her.
  9. 1179 kom Erling og Magnus med en stor styrke. Sverre stakk av, men vendte tilbake overraskende og knuste fienden ved Kalvskinnet. Erling, 10 lendmenn og 60 hirdmenn fallt i slaget.
  10. Etter Kalvskinnet ble Sverre oppfattet som konge, ikke bare flokkhøvding.
  11. Sommeren 1184: Det endelige oppgjør: Ved Fimreite ved Sognefjorden slo Sverres 14 skip Magnus´ 26.


[rediger] Hvor fikk Erling Skakke og Magnus Erlingson støtten fra ?

  • På Vestlandet og i Viken hadde de folkelig støtte, selv etter Magnus´ fall.
  • Breibygdene på Opplandene og i Hålogaland fikk Magnus lenge støtte.
  • Magnus kunne alltid regne med forsterkninger fra Danmark.
  • Erling ble motarbeidet av bispene fordi han var maktglad og blandet seg inn i bispevalg. Etter hans død fikk Magnus full støtte.


[rediger] Sverres kongedømme

  1. Etter Fimreite var Vestlandet underlagt Sverre. Magnus´ tidligere hovedstøttepunkt, Bergen, ble befestet.
  2. 1185 reiste Kuvlungene med Hovedøymunken Jon Kuvlung som kongsemne. Inntil de ble slått i 1188 hadde de kontrollen i Viken, hadde en viss støtte på Vestlandet, og gikk til angrep på Trøndelag.
  3. Sverre begynte sakte å vinne oppslutning i Bergen ettersom opprørerne ble oppfattet som urostiftere. Dette muliggjorde at et trøndersk- vestnorsk birkebeinerrike kunne få økonomisk og politisk støtte.
  4. Erkebiskop Øystein hadde forlikt seg i 1183. Sverre var interessert i en forsoning med kirka.
  5. Stavanger-bispen Eirik og Sverre var lenge samarbeidvillige, men:
  • Eirik nektet å krone Sverre uten pavens samtykke.
  • Sverre nektet kirka full sølvkurs på botspenger.
  • Sverre ønsket å innsette prester selv i kirker som lå på hans grunn.
  1. Sverre satte alt imot at Niklas Arnson ble valgt til ny (Oslo-) bisp. Niklas hadde vært en av Magnus Erlingsons støttespillere og han var av lendmannsætt. Da Erkebiskop Eirik flyktet fra landet pga. Sverres politikk overtok Nikolas styringen av kirkepartiet.
  2. Nikolas var en av bakmennene da Orkenøyingene startet et opprør i 1193 (Øyskjeggerne) som kom til å legge under seg Viken inntil de ble slått ned i 1194.
  3. Under et kronings-, riks- og kirkemøte i 1194 ville Sverre konfrontere Nikolas med hans støtte til Øyskjeggene. Men nå hadde pave Clemens 3. stilt seg på kirkas side i striden med Sverre. Erkebiskop Eirik benyttet pavens brev til å bannlyse Sverre og de biskopene som hadde kronet han.
  4. 1196 reiste erkebsikop Eirik og Nikolas baglerflokken, med Inge Magnusson som et heller anonymt kongsemne.
  5. Baglerne under Nikolas ledelse svidde av Trondheim i 1197 og Bergen i 1198, uten å inntatt borgen.
  6. Sverre mobiliserte tusenvis av leidangstropper til kamp mot baglerne. 1199-1201 møttest noen av de største hærene som noen sinne hadde møtt hverandre i Norge på Østlandet.
  7. Under beleiringen av Tønsberg i 1202 ble Sverre syk og døde senere.


[rediger] Årsaker til Sverres seiere

  • Magnus og Erlings upopularitet
  • Sverre satset mer på festninger, høybordete skip og orginal taktikk.
  • Hans lederegenskaper.
  • Birkebeinernes geriljataktikk som gav:
  • Militær trening
  • Forsyninger av mat, utstyr og nye soldater.
  • Han fikk reguære inntekter ved å innsette syslemenn i erobrede områder.
  • Han var til forskjell fra motstanderne mild mot beseirede fiender.
  • Sverre fikk støtte fra det svenske kongehuset som var i slekt med Sigurd Munn.
  • Birkebeinerne hadde Vest-Sverige som sikkert tilfluktsted.
  • Trøndelag kunne brukes som base for videre krigføring.


[rediger] Sverres betydning

  • Sverre hadde langt sterkere personlig lederskap enn noen tidligere.
  • 22 lendmenn og "over 100 lendbårne" falt i borgerkrigen. Deres makt ble delvis fanget opp av kongen. Og det representerte et avgjørende knekk i aristokratiets makt.
  • Mange historikere har lagt stor vekt på at et aristokratstyre ble erstattet av en kongelig tjenesteadel.
  • Men lendmennene ble delvis erstattet av mer lavættede personer.
  • Sverre utnevnte selv lendmenn, og knyttet trønderske lendmannsætter til seg.
  • Alt i alt innebar borgerkrigen mer et personskifte enn systemskifte.
  • Aristokratiet ble sterkere knyttet til kongemakta.
  • Sverre introduserte oppnevnte lagmenn som skulle veilede tingdomstolene.
  • Sverre gjorde leidangen til en stadig større og hyppigere skatt.
  • Syslemenn ble kongens lokale representanter.

Det var anslagsvis 20-30 lendmenn under borgerkrigstiden. Disse disponerte krongods som motytelse for sin tjeneste som ledere i hirden.

Perioden 1134 til 1240 kan neppe kalles en borgerkrig. Først i striden mellom Sverre og Magnus Erlingson ble leidangsstyrker i firesifret antall utkommandert. Mesteparten av krigen ble ført mellom:

  • Kongenes og kongsemnernes hirdfølger
  • Lendmenns private huskarer
  • Opprørsflokker, skapt av krigen


[rediger] Kirka i tidlig middelalder

Norge var delt i fire bispeseter i tidlig tid. Sigurd Jordsalfar innførte tienden og opprettet bispesete for Grønnland og Færøyene. Tienden var den største skatten i tidlig middelalder og muliggjorde økt kirkemakt og kirkebygging til erstatning for første generasjon trekirker.

Rikssynoden i 1152/53 kom til å danne mønster for senere riksforsamlinger. Heretter arbeidet kirken for å få

  • Enerett til å utnevne biskoper
  • Enerett til forvaltning av kirkegods
  • Domsrett i "sine" saker


Den rikssynoden og den gregorianske reformbevegelsen betydning:

  • Kirka frigjorde seg fra kongemakt, og ble en selvstendig makt ved siden av den
  • Kirka ble hierarkisk oppbygd
  • Kirka ble en rikskirke
  • Kirka fikk økt makt over legfolk


[rediger] Årsasker til eget norsk erkebispesete i 1152/3

  • Erkebiskopen av Hamburg-Bremen hadde stått på keiserens side i Investtustriden og dels støttet motpaver.
  • Erkebiskoper i Norge og Sverige ville være direkte underlagt pavestolen, og dermed øke dens makt.
  • Det dannet seg et parti reformvennlige geislige innen Inges krets. Inge var den eneste ektefødte av de tre samkongene. Han var derfor mer populær innen kirka. Kongelige innrømmelser til kirka kunne styrke Inges makt.
  • I 1152 ble Fredrik Barbarossa innsatt etter en anti-gregoriansk bølge i Tyskland. Paven fremskyndet derfor utskillelsen av lund og Nidaros.
  • Cistercienserordenens økte makt. Reformpaven Eugenius 3. var en venn av ordenens grunnlegger.

[rediger] Klosterutviklinga på 1100-tallet

Klosterbevegelen var mest ekspansiv i Sigurd Jordsalfars tid.

Eldste benediktinske munkeklostre:

  • Nidarholm ved Trondheim
  • Selja, ytre Nordford
  • Munkeliv ved Bergen

På 1140-tallet fikk den nye klosterordenen cictercienserne under ledelse av Bernhard av Clairvaux utbredelse. Alle abbeder skulle i prinsippet møtes en gang i året i Cîteaux. Denne ordenen var puristisk og ville gjenninføre det de oppfattet som de opprinnelige klosterreglene.

  • Lyse kloster, sør for Bergen g.l. 1146
  • Hovedøya 1147

[rediger] Et riksomfattende enekongedømme tar form

Håkon Håkonsen fikk enerett til kongstittelen i 1223, likevel var ikke makta fullkommen:

  • Skule Jarl hadde all makt nordafor i landet
  • Flere av lendmennene støttet Skule
  • Skule samarbeidet med Nidaros
  • Nidaros kunne føre sin egen utenrikspolitikk med paven og fyrstehusene

Håkon Håkonsen arbeidet derfor for å beskjære Skules makt og å hindre at hans len gikk i arv. Skule gjorde reisning med "vårbaglerne". Håkon Håkonsen var uektefødt, så kirka ønsket Skule til konge så lenge Skule levde. Men ved Helgseter kloster ble Skule tatt livet av.

Da paven var i var i gang med å bygge opp en allianse mot keiser Fredrik 2., grep Håkon sjansen og fikk krongingstillatelse.

[rediger] Tronfølgeloven av 1260

  • Gudsvalg istedenfor kirkevalg
  • Automatisk arvekongedømme, uten valgmulighet
  • Denne ordningen var unik i Europa (- Frankrike)
  • Verdslig og geislig aristokrati trenerte av naturlige grunner denne loven

[rediger] Magnus Lagabøter 1263-80

Innførte i 1274 landslov og i 1276 byloven. Kun Castillia og Sicilia hadde på denne tiden et landsomfattende lovverk. Loven hentet sin legitimitet fra H ellig Olav, selv om et stort antall bestemmelser var nye.

  • Kongen satt "over loven"
  • Loven ble raskt satt ut i livet med mange nye bestemmelser.
  • Den skapte fellesskap innen riket
  • Ny tronfølgerlov blokkerte for ytterligere uektefødte konger. Yngre kongsønner fikk hertugtittel.
  • 13 norske lagting med kongelige lagmenn
  • Kongen var øverste rettsinstans og kunne i enkelste tilfeller dømme når loven var taus. Kongen var også øverste apellinstans.
  • På 1100-tallet kom det til et gjennombrudd for synet om at rettsbrudd var en forbrytelse mot samfunnet, ikke mot krenkede og hans ætt.
  • Lovens prinsipper:
  • Kroppslig avstraffelse
  • Utlegd
  • Forbud mot hevn på personer som hadde gjort opp for seg.


På 1200-tallet overtok sysselmenn for lendmenn og årmenn som kongens frenste representanter. "Freden var langt på vei blitt kongens fred. Et fredbrudd var en krenkelse av han; det ble refset eller ettegitt på hans nåde".

Personer knyttet til kongemakten ved spesielle sermonier som varierte etter rang ble kalt håndgagne menn. Trolig har omkring 270 personer vært over væpners rang. (1300)

- Lagmenn Hird - Sysselmenn Stillingene utviklet seg til å bli - Kongelige tjenestemenn sentralaministrasjon

Hird - Bordfaste - Ikke-bordfaste ( i distriktene / lavere rang)

Lendmenn -> baroner våpenskjold og "herre"-tittel Skutilsveiner -> riddere der 1277: Håndgagne menn fikk skattefritak.

[rediger] Hird-aristokratiets funksjoner

  • Hirden "sugde opp stormenn" og knyttet dem til rikskongedømmet
  • Skattefritak og gasje skapte en egen klasse
  • Nye stormenn ble skapt ved at de ble knyttet til hirden
  • De ble til en sentraladministrasjon
  • Tittelen begynte å gå i arv (europeisk føydalisme ?)

1263 Håkon Håkonsen dør av sykdom etter et hærtog i Skottland

1280 Magnus Lagabøte dør, ettersom kongsønnen Eirik Magnusson bare er 12 år, overtok formynderne styret. Disse ble, for første gang i norgeshistorien, kallt kongens råd.

[rediger] Utenrikspolitikken på denne tiden:

  • Begrense dansk makt
  • Gjøre fremstøt mot Halland
  • Hindre at mer makt gikk til Hanseatene
  • Allianse med England