Opphavsrett i Kina
Fra Harald Grovens wiki
| Dette var skrevet som en posting til lista til Elektronisk forpost Norge. Innholdet skal omskrives til artikkel.
> Alternativet er massiv ulovleg kopiering, slik vi ser i ein del asiatiske land Bildet skapt av vestlige media av Asia som en opphavsrettslig "Ville Østen" der artisters og opphavsmenns neglisjeres synes jeg er unyansert. Jeg har bodd i Kina et år (studerte entreprenørskap og kinesisk i Shanghai), og ble forbløffet over den oppfinnsomheten innholdsskapere utviste i å finne på innovative betalingsmodeller når marginene i eksemplarrettighetssalg var utsletta av piratkopiering.
| 
Hvis myndighetene virkelig misliker folks adferd, puttes de i fengsel. Hvis de egentlig ikke bryr seg, henger de opp et moralprekenbanner. Her er et banneret utenfor berømte/berykta fake-markedet før det ble flytta til Pudong, som anbefaler folk om vennligst å følge copyright-bestemmelsene. CC Harald Groven 2005 |
[rediger] To eksempler:
[rediger] Eksempel 1: Musikkindustrien
Artister anser plateutgivelser som markedsføring, ikke inntektskilde. Tilstanden av de facto fri mp3-kopiering og fildeling, har presset prisen på "ekte" CDer ned til typisk 9-17 kr på Shanghais supermarkeder til glede for forbrukerne. Kjente artistene genererer store inntekter fra konserter, TV-reklamer og som filmskuespillere (I Øst-Asia er det ikke noe skille mellom popartister og filmskuespillere, kan du synge kan du spill og vice-versa).
Kina var ute et år _før_ Europa/USA med å generere en #1 pophit basert på at en artist uten platekontrakt ble rik og berømt som følge at fildeling på nett. Forøvrig het låta: "Elsker deg like høyt som mus elsker ris", Lǎo shǔ ài dà mǐ)
Google har ikke slått gjennom på det kinesiske markedet, fordi du i motsetning til den mest populære søkemotoren, Baidu, ikke kan laste ned mp3-låter direkte fra søkemotoren. Dette gjør at de 130 millionene kinesere med internett har et større tilbud av musikk enn vi i Vesten, og det helt gratis. Inntekten tilfaller artistene fra andre kanaler hvis de er heldige nok til å bli massenedlasta og havne på Baidu.com sin mp3-nedlastningshitliste. ("PirateBaidu" sin hitliste Du kan kun laste ned mp3-om du surfer fra en kinesisk IP-nummer. Utenfor Kina er mp3-nedlastning blokkert).
[rediger] Eksempel 2 Bokbransjen
Boksjangeren vi i Norge vil kalle "kiosklitteratur", er i ferd med å bli erstatta med onlinetjenester der forfatterne laster opp kapitler når de er skrevet som gratis smakebiter. Leserskaren bygger seg opp når en bok får høye brukertall og anbefalinger fra andre lesere. Telling av brukertall viser forfatterne og ebokforlagene hvilke ebøker som slår an. Etter diskusjon mellom ebokforlag og forfatter avtales det når en bok er populær nok til at fremtidige kapitler gjøres om til en abonnementstjeneste bak passordvegg. Inntekter fra boksalg fordeles deretter i henhold til abonnentenes klikkfrekvens. Forfatteren bestemmer selv når det er økonomisk lønnsomt å bytte fra gratisbok til abonnementstjeneste. Siden flere slike eboknettsteder eksisterer, konkurrerer de med hverandre om bestselgende forfattere, noe som drar honorarene opp for gode skribenter. Siden det er en billig kontinuerlig oppdaterende nettjeneste, er det lite inntektslekksje til pirat-/privat-kopiering.
Kineserne tydelig vis mer åpen for å lese på skjerm i stedet for på papir. Dessuten fører skriftspråket til at det er plass til langt mer tekst på et mobildisplay enn det som er mulig å få inn om en bruker det latinske alfabetet. (et skrifttegn representerer ikke en enkeltbokstav eller et ord, men en 1-5 bokstavers stavelse. Derfor tar kinesisk tekst 1/3 så mye plass på et display) Dette gjør at betalingsmodeller for etekster basert på mobile tjenester har et komparativt fortrinn i Asia. Her har Sør-Korea og Japan et tiårs (?) forsprang på vesten.
[rediger] Konklusjon
På grunn av ML-bevegelsens naive beundring for Kina på 70-tallet, har norske medier oppnådd permanent resistens mot argumentasjon av typen "se hva rike Europa kan lære av fattige kineserne". Men faktum er at på grunn av fravær av vestlig opphavsrett i Fastlands-Kina, har de fått et forsprang på 2-5 år i utvikling av betalingsmodeller for kulturprodukt.
Jeg er spendt på om dette forspranget vil bli større og større, eller om norsk kulturbransje plutselig vil få en aha-opplevelse og tørre å hive seg på det økonomer liker å kalle "disruptiv teknologi". Det vil si betalingsmodeller som ødelegger inntektsgrunnlaget fra forrige generasjons betalingsmodell, men som fører til lavere pris og/eller bedre utvalg. Metaforisk sagt: Sage av greina du sitter på for å klatre høyere i treet, istedenfor å sitte på den mens du venter på å falle ned...
[rediger] Et overgangsfenomen?
Men denne innovasjonstakten er under press. Ved inntredenen i WTO i 2001 forpliktet Kina seg til å implementere (gammeldags?) IPR-lovgivning. Hittil har oppfyllelsen på opphavsrettsområdet begrensa seg til rituell ødeleggelse av pirat-DVDer foran TV-kameraer med noen måneders mellomrom. Dessuten har kinesisk politi etter ordre direkte fra politbyrået begynt å arrestere alle som selger spin-offs av de kitch-aktige OL 2008-maskotene. Dette til fortvilelse for fattige gateselgere som tjener noen få kroner dagen, men til glede for IOC.
